Kromler (smuler) fra Bergens bord

Kåringen av verdens mest bergenske uttrykk har vært en interessant språklig loftsrydding.

HALLAIEN PÅ VEGGEN: Kåringen av det mest bergenske bergensuttrykket er mer enn en sommerlig agurk. Det er en slags loftsrydding, et forsøk på å lete frem det som fremdeles finnes av bergensk sjel der ute, skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Odd Mehus

Publisert:

Ord betyr mye mer enn bare ord, også i Bergen.

I tillegg til Bryggen, Fisketorget og Brann, er det de unike dialektordene som definerer bergenseren. De knytter henne/ham til byens spesielle og tosidige historie, som norsk utkant og europeisk storby, samtidig.

Bergen har ligget klemt mellom fjellene og resten av verden siden byen ble grunnlagt for 948 år siden, og det preger naturligvis måten vi snakker sammen på. Uten bergensuttrykkene hadde vi vært en bleik gjeng, og samtalene blodfattige.

kåringen av det mest bergenske bergensuttrykket er mer enn en sommerlig agurk. Det er en slags loftsrydding, et forsøk på å lete frem det som fremdeles finnes av bergensk sjel der ute.

En del forslag er hentet frem fra før- og etterkrigstid, fra eldre bergensere som nekter å gi slipp på de mest fargerike verbale svingslagene.

Engasjementet har vært heftig og begeistret, og vi har fått mange gode forslag, lenge etter at finalelisten ble klar.

Les også

BERGENSUTTRYKKENE: – Jeg synes «glont» er et artig ord.

Mange av uttrykkene det børstes støv av nå, kom rekende med seilskuter fra Tyskland og Nederland for noen hundre år siden, og bet seg fast i språket.

Oppslutningen om kåringen er vakker, og alle forslagene er kanskje nødrop fra godtfolk som syns at anglisismene begynner å få altfor stor plass her på Vestlandet og.

Det er direkte trist dersom yngre bergensere driver rundt og omtaler hverandre som «bitch» eller «dude», mens det strålende utropsordet «ålehovve» (tosk, dust) forsvinner fra dagligtalen.

Men vi skal heller ikke grine over at dialekter fornyer seg, og ord får en annen mening.

Den interne, erkebergenske samtalen er også egnet til å stenge folk ute, og dermed gi rik anledning til å stemple Norges nest største by som i overkant navlebeskuende og sær.

Vi jo helst bli tatt på alvor, selv om vi er kaukende selvgode i festlig lag.

Da forfatterne Svein Skotheim og Tore Hansen annonserte at de skrev en bok om «rævholler» for to år siden, var det mange som skvatt i sjeselongene sine.

Begrepet er tradisjonelt sett forbundet med en lite tiltalende del av den menneskelige anatomi, og dermed betraktet som utelukkende nedlatende av mange.

Forfatterne understreket at «rævholl» vanligvis blir brukt om utålelig selvhøytidelige personer. Men de siste tiårene har det også fått en positiv og ironisk valør, en uttrykk man kan bruke om folk man kjenner godt, familiemedlemmer og kamerater. Folk som skjønner sjargongen.

Les også

DEBATT: Kva er problemet med nynorsk?

Vinneruttrykket «belite seg» er et nydelig, nostalgisk imperativ. Det minner oss om at folkeskikken og rettferdighetssansen en gang sto sterkt i denne byen.

Min personlige favoritt var likevel uttrykket «tjommi». Begrepet, som er lånt fra det engelske «chummy» (chambermate – romkamerat), indikerer kameratskap, nærhet, fortrolighet og raushet.

En tjommi er en du kan stole på, livet ut. Ordet er mer brukervennlig enn «rævholl», i alle fall.

For dem som fremdeles er forvirret av bergensernes begrepsbruk, finnes det nødhjelp. Blant annet tar det offentlige ansvar. På Bergen kommunes nettsider finnes det et eget kapittel for erkebergenske uttrykk.

Her kan du bla deg gjennom raden av eksotiske ord. Fra «akkedere» (forhandle, heftig diskusjon) og «altereret» (nervøs, oppspilt) først i alfabetet, til «prikkevere» (rydde ting på plass/ta vare på) og «tullemutt» (rabalder, tumult) helt på slutten der.

De kan komme til nytte en gang, bare vi hipser (løfter) dem litt høyere i hverdagen.