En bevisst tvetydighet

Iran og USA er rivaler, og USA er atommakt. Da er det vanskelig å få Iran til å avskrive muligheten til selv å bli atommakt.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 14 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Mohamed ElBaradei leder for IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået, vet godt hvorfor Iran ikke vil stanse anrikingen av uran:

— Teheran befinner seg formelt innenfor det tillatte. Og likevel sender Irans ledelse ut et budskap til sine naboer, til hele verden: «Vi kan på kort tid lage bomben dersom vi beslutter det», sier ElBaradei til det tyske magasinet Der Spiegel.

President Mahmoud Ahmadinejad repeterer at han bare vil skaffe seg litt sivil kjernekraft. Den kan han få uten at Iran må anrike uranet. Men et eget program for anriking må til dersom hensikten er å lage atombomben. Mistanken om et iransk militært atomprogram består når landet ikke oppgir anrikingen. Motivet vil eventuelt være å sikre stormaktsrollen i en region der USA er rivalen. Da blir atomvåpen også en beskyttelse mot amerikanerne, bortsett fra at mistanken om Irans hensikter har gjort landet utsatt for preventive angrep fra USA eller Israel.

Pedagogisk katastrofe

Der Spiegel omskriver ElBaradei: Iran kan ikke ha atomvåpen, det forbyr ikkespredningsavtalen. Iran må bare kunne true med dem på en troverdig måte som virtuell atommakt. Kun det?

Amerikansk etterretning fastslo at Iran hadde et militært program, men hadde avsluttet det. President George W. Bush lot seg ikke overbevise, og selv om Bush har null troverdighet når han påstår hva andre har, gir ElBaradei ham et poeng med Irans tvetydighet. Den kan ligne den israelske, bortsett fra at Israel har atomvåpen. Israel vedgår det ikke, men er avhengig av at den arabiske verden er sikker på at bombene finnes.

Hvem er det Iran skal lytte til? De fem vetolandene i FNs sikkerhetsråd er atommakter, og reklame for verdien av produktet de vil ha Iran til å avstå fra å lage. De forteller hva som gir muskler i internasjonal politikk. Pedagogisk er forsøket på å påvirke Iran derfor en katastrofe. Ikke-spredning blir motarbeidet av dem som har atomvåpen. De skulle, som gjengjeld for at andre gikk inn i den kjernefysiske avholdsbevegelsen, ruste ned. I stedet krevde USAs posisjon som supermakt fornyelse av atomvåpnene.

Vetomaktene USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike tilbyr, sammen med Tyskland, økonomiske gevinster dersom Iran avstår fra å anrike uran. Irans president gjør anrikingen til et spørsmål om Irans suverenitet. Og han vet at Europa er for handel med Iran, og mot et amerikansk angrep på landet.

Våpengny

Journalisten Seymour M. Hersh, amerikansk politikks sjefskritiker, påstår at Bush-administrasjonen nå planlegger angrepet. Vi får også beskrevet israelske forberedelser. I 1981 bombet Israel en reaktor i Irak. Den aksjonen, og bombingen av et påstått atomanlegg i Syria i september i fjor, var kinaputter målt mot de ventede følgene av å ta mål i Iran. Drømmer USA og Israel heller om regimeskifte? Irans revolusjonsgarde øver i Golfen. Det gjør også den amerikanske flåten. Da er det i alle fall nervekrig. Iran gjennomførte onsdag en prøveoppskyting av en rakett som kan nå Israel og amerikanske baser i Golf-området.

Et Iran med atomvåpen forrykker alle maktforhold i Midtøsten-regionen. Iran er aktør og USAs motspiller i Irak, i Libanon og i den israelsk-palestinske konflikten, og trekker i tråder i forholdet mellom sunnier og shiaer, en spenning som rir mange land i området. Får Iran atomvåpen, vil arabiske land også ha dem.

Angriper USA eller Israel, blir det ikke fredeligere. Noen mener at følgene for oljeprisen vil være nok til å skremme USA fra å slå til. En supermakt som har gjort seg avhengig av oljen andre produserer er ikke så suveren som Bush-administrasjonens alenegang ga inntrykk av. Men Bush må rasle med sablene når han forsikrer at diplomati har prioritet, og han har interesse av at Hersh beskriver raslingen for den iranske ledelsen .

Å tørre det

ElBaradei kaller et angrep vanvittig. Paradokset er at alle som prøver diplomati servert med gulrøtter utnytter trusselen: Hør på oss, ellers kommer amerikanerne og tar dere. Det forutsetter at Iran tror at USA tør å angripe. De iranske lederne kan mene at amerikanerne ikke gjør det. Men stoler de på at heller ikke Israel tar sjansen, når israelerne åpenbart ikke tar sjansen på at iranerne frivillig avstår fra atomvåpen? Israels bombing av det antatte atomanlegget i Syria i fjor var en beskjed om hva Israel er villig til.

Iran krever USAs anerkjennelse som stormakt. Stoler iranerne på den dersom de i kontrollerbare former avstår fra muligheten til å skaffe seg atomvåpen? Det kan oppfattes som å godta annenrangs status når USA og Iran er rivaler. Iran har ambisjoner, og gir dem ikke opp for en rett linser. Eller gulrøtter. Men det vil også være uenighet i Iran om hvor tøft atomstriden skal kjøres.

  • Georg Øvsthus
SPØR MEG IKKE! President Mahmoud Ahmadinejad sier at Iran har rett til å anrike uran. ARKIVFOTO: REUTERS
Publisert: