Min by under angrep

Folk sto og gikk og lo en sånn hva faen er det som foregår-latter. Dette er Oslo, dette er Norge, dette er oss, det skjer ikke slikt her.

Publisert Publisert
  • Frank Rossavik
    Kommentator i Bergens Tidende

OSLOS TUR NÅ? Knuste butikkvinduer, forvirrede mennesker, røyk og sirener i luften. På Egertorgetforsto Frank Rossavik for første gang hvor ille angrepet måtte være.

iconDenne artikkelen er over ni år gammel

DA DET SMALT, svømte jeg i Tøyenbadet. Jeg hadde tenkt meg ned igjen til Bergens Tidendes kontor i VG-huset etterpå. Et par timer tidligere på dagen hadde jeg to ganger passert forbi R4 der det smalt.

I garderoben fant jeg 18 meldinger på mobilen, og flere kom inn. Folk ville vite om jeg var like hel. Kun én av meldingene inneholdt informasjon om hva som hadde skjedd. Jeg svarte samtlige litt kjekt at jeg hadde gått glipp av alt, dessverre. Der og da visste ingen helt hvor alvorlig saken var, og heller ikke at det var en bombe.

Les også

[No available link text]

RUNDT MEG STO fedre og kledde på ungene sine, andre smilte og lo og spiste banan, ingen visste noe ennå.

Jeg ringte redaksjonen og løp mot T-banen, men antok at den ville være stengt og speidet etter en taxi. Ingen taxi å se. T-banen var åpen, forbløffende nok. Så kom bekreftelsen om at eksplosjonen skyldtes en bombe. Jøss, tenkte jeg.

Banen gikk, men jeg antok den ville være stengt i sentrum. Nei da, jeg kom til og med av på Stortinget stasjon. Først der så jeg vektere som pekte hektisk mot utgangen til Egertorget.

På Egertorget forsto jeg for første gang hvor ille det måtte være. Selv der, flere kvartaler fra R4 var et par butikkvinduer blåst ut.

IVRIGE TURISTER fotograferte. En god del folk var der, de fleste gikk rundt, så seg litt hit og litt dit. Stoppet opp. Så på hverandre og ned i mobilen. Jeg så ikke noen som snakket sammen.

Akersgata var stengt av politiet. Jeg gikk ned Karl Johan, skar tvers over Dasslokket og gikk inn i Arbeidergata, som var åpen. Flere ruter knust, flere fotograferende turister, flere forvirrede mennesker. Røyk og sirener i luften.

Via Pilestredet kom jeg bort til Tinghuset, og der så jeg at veien var klar helt bort til VG-huset bakside. Kanskje kunne jeg komme meg inn på kontoret likevel? Det hadde jeg i alle fall ikke trodd.

VGs politiske redaktør Hanne Skartveit var den første kjente jeg støtte på. VG mistet hennes forgjenger i en ulykke nettopp, og har fått sitt for en stund. Skartveit smilte og virket fattet. Halve glassveggen ble blåst ut, fortalte hun, men ingen var skadet. Det var det viktigste. Alle kom ut.

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

MEN INN I VG-HUSET kom ingen nå. Vaktene var bestemte. Store deler av avisens redaksjon var samlet i Schibsteds lokaler tvers over veien. Andre minglet sammen med oss. Veien videre opp Teatergata var stengt. Alt vi kunne se var to ambulanser i Akersgata og selve R4 i enden av synsfeltet.

Jeg ble stående og se oppover mot ambulansene. Jeg kom til å tenke på at jeg var på jobb i BT i Bergen da flyene smalt inn i tvillingtårnene på Manhattan i 2001. Da måtte jeg samle og vurdere inntrykk for å skrive leder på et par timer. Det var ikke enkelt. I grunnen var jeg glad for å slippe det samme nå.

Jeg tenkte også på redselen min daværende spanske samboer opplevde under bombeangrepet mot Madrid i 2004, vi var riktignok på trygg avstand i Brussel.

VAR DET OSLOS tur nå? En nyhetsmelding på mobilen viste at politiet bekreftet at «flere» var drept. En fyr fra VG kom bort og sa han trodde det var «flere titalls». Hvorfor, spurte jeg. «Tror bare det», svarte han.

Plutselig kom en jeg hadde gått på videregående sammen med i Stavanger, og som jeg ikke hadde sett på mange år. Vi stirret på de to ambulansene. Jeg oppdaterte ham. Vi sludret litt om andre som hadde gått i klassen. «Vi har ikke fått annet enn det vi har bedt om», sa han plutselig. «Ja vel, du er en av dem», svarte jeg. «Det er enkelte land Norge ikke har noe å gjøre i. Skulle bare mangle at ikke også vi blir rammet», sa han, men la til at det selvsagt var ille at folk var blitt drept. Vi tok farvel.

STADIG KOM tekstmeldinger og telefoner. Alt i orden, svarte jeg. Takk som spør.

Plutselig kom en strøm av VG-folk ut fra Schibsteds kontorer på vei mot huset sitt. Kom vi inn likevel? VG hadde fått signaler om det. Men nei, politiet sendte alle tilbake.

Jeg snakket med flere kolleger, blant dem Einar Olsen, NTBs tidligere og for lengst pensjonerte redaktør. Også NTB holder til i VG-huset. Olsen er fortsatt innom redaksjonen og hjelper til på fritiden. Han har det i blodet. Nå fikk han oppleve alt på direkten. Ganske raskt etter smellet, tok Olsen telefonen. Det var en fra Statsministerens kontor. Vedkommende var «helt i fistel» og ba NTB straks sende ut melding om at statsminister Jens Stoltenberg var uskadet og i sikkert. Einar Olsen ekspederte meldingen.

MENS VI STO DER fikk jeg sms fra Bergen om skyting på Utøya. Vi skjønte det var alvor, men måtte bare le. Skyting på AUFs sommerleir, liksom? Hva er dette? Krig?

Politiet bak VG-huset som til da hadde virket like tafatte som oss andre ble plutselig veldig hektiske. Ikke så rart, de hadde vel også fått meldingene fra Utøya. Hvem kunne vite om ikke de eventuelle terroristene hadde flere planer, kanskje flere bomber? Flere politifolk kom rasende til, og begynte å veie og fekte oss unna. «Spre dere!», sa en politikvinne. «Kom dere ut av sentrum.» Da fikk jeg praiet en taxi og dro hjem for å skrive.

Hvordan opplevde du Oslo-terroren? Del dine tanker her.

Publisert
BT anbefaler

Se Ingebrigtsens første Brann-intervju

Kåre Ingebrigtsen tar over som hovedtrener i Brann.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Slik var det i Bergen med tidleg skjenke­stopp: – Oppsikts­vekkande

  2. Politiet har rykka ut til fleire heimefestar: – Det renn inn

  3. Derfor valgte Brann Inge­brigtsen foran Knutsen

  4. Jente (3) døde etter å ha falt i sjøen

  5. Fadderveka på BI avlyser alle utelivs­arrangement

  6. – Ferie pleide å handle om å ikke gjøre noe

Kommentar
Kommentarartiklene i BT blir skrevet av avisens redaktører og kommentatorer. Skribentene har stor frihet til å gi uttrykk for egne meninger. Noen ganger avviker disse fra BTs offisielle syn, som fremmes i lederartiklene.