BTs leder om reservasjonsretten

KOMMENTAR: Vi tilstreber å ha klare meninger, men noen ganger er det riktigere å drøfte og klargjøre dilemmaer.

Bergens Tidendes lederartikkel speiler sjefredaktørens forvaltning av avisens publisistiske idé som frittstående, liberal og borgerlig. Setningen kan se pompøs ut, men lederartikkelen er en tradisjon vi tar alvorlig, så da får det våge seg med litt store ord.

Dette innebærer at ingen behøver å lete etter den ansvarlige for en mening som kommer til uttrykk. Oppgaven med å skrive lederne er delegert til politisk redaktør og resten av kommentatorgruppen, men den eneste ansvarlige for dem, er sjefredaktøren, altså jeg. Unntaksvis hender det at meningen som kommer til uttrykk ikke er den jeg har privat, men den må være et holdbart uttrykk for avisens grunnsyn, slik jeg tolker det.

Sagt med andre ord: Som sjefredaktør må jeg være innforstått med meningen som kommer til uttrykk på lederplass, og jeg må være komfortabel med å ta ansvar for den. Det gjelder også lederen Ja til reservasjonsrett, som har vakt uvanlig sterke reaksjoner.

Les også

Ja til reservasjonsrett

Til grunn for lederen, lå en liberal avveining: Ingenting fundamentalt sto i utgangspunktet på spill. Kvinners rett til abort sto fast. At noen få leger ville reservere seg mot å gi henvisning til inngrepet, innebar en beskjeden begrensning. De kunne i disse tilfellene bli henvist til en annen lege, eller de kunne henvende seg direkte til sykehuset. Også leger med samvittighetskvaler hadde et alternativ. De kunne alltids la være å melde seg som fastleger.

Det naturlige liberale spørsmålet ble da: Gikk det an å ta hensyn til legenes samvittighet uten å ramme pasientenes rettigheter? Vårt svar ble ja, her gikk det an å ta hensyn til mindretallet. Noe helt annet ville det ha vært om et større antall av legene nektet å henvise kvinner til abort. Da ville en reservasjonsrett ramme kvinnene på en urimelig måte, og konklusjonen i lederen måtte ha blitt en annen.

Lederen er mer nyansert enn sitt rykte: Vi stilte flere forutsetninger, blant annet at informasjon om fastleger som gjorde bruk av reservasjonsretten, måtte gjøres lett tilgjengelig, og at kommunene måtte sørge for tilstrekkelig mange fastleger til at abortsøkende kvinner i praksis ikke støtte på vansker.

Vi har selv ansvaret for at disse nyansene nærmest gikk tapt. Tittelen og ingressen trekker konklusjonen så skarpt, at det ikke er rart resten av teksten ble oversett. Til overmål ble nettutgaven av lederen illustrert med en tegning som i denne sammenhengen ble helt feil å bruke. At det sviktet på disse to punktene, har sine interne forklaringer. Det er mitt ansvar.

Så mye om hvorfor det ble som det ble. Etter å ha lyttet til og lest de mange reaksjonene på lederen, har jeg kommet til at den endte i en for bastant konklusjon. Det liberale resonnementet som ligger til grunn, er gyldig, men det er også hakket for formalistisk.

Et annet — og like liberalt - utgangspunkt er at legen er maktmennesket i forholdet til pasienten, og at hensynet til sistnevnte derfor må veie tyngst. I en situasjon der en kvinne ber om henvisning til abort, vil en reservasjonslege mene at hun eller han bringer en enda svakere part inn i diskusjon, altså fosteret. Men her ligger også problemet: Abortsøkende kvinner risikerer å bli tvunget inn i private omkamper om abortloven.

Den gravide kvinnen har av gode grunner fått retten til selv å bestemme, og skal ikke måtte risikere at hennes fastlege bærer stein til byrden når beslutningen er tatt.

Vi som er liberale, møter oss selv i døren stadig vekk. Hensyn står mot hverandre, i dette tilfellet samvittigheten til et mindre- tall av leger mot enkeltmennesket i en sårbar situasjon.

Ingen skal være i tvil: Hvis kvinners abortrett står på spill, vil BT selvfølgelig mene at hensynet til legers samvittighet må vike. Abortloven skal ikke endre eller uthules på det enkelte legekontor.

Dette er likevel ikke nok til å ende i motsatt konklusjon: Vil vi at legen - litt satt på spissen - skal reduseres til en byråkrat? Trenger vi ikke reservasjonslegene? Kan de ikke være vel så omsorgsfulle som leger som har en annen overbevisning?

Kanskje løser regjeringens konkrete forslag, som nå ligger på bordet, dilemmaet: Leger får reservasjonsrett, men må aktivt informere alle sine pasienter om den. I praksis kan en slik ordning bety at svært få leger reserverer seg. Det kan bli mulig for abortsøkende å unngå dem.

Les også

«Eit liberalt samfunn må ta seg råd til å gir rom for eit mindretal med eit alternativt etisk verdigrunnlag»

Er dette godt nok? Risikerer vi likevel at abortsøkende kvinner får et ubehagelig møte med maktmennesket, legen? Jeg er i tvil. Nettopp tvilen burde ha konkludert også BTs leder 20. oktober. Vi tilstreber å ha klare meninger, men noen ganger er det riktigere å drøfte og klargjøre dilemmaer.