Barna Bergen lot falle

KOMMENTAR: Bergens historie har fått et nytt og mørkt kapittel om barn som ble sviktet.

Publisert:
Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER Foto: Marvin Halleraker

Partiene driver allerede valgkamp. Men jeg får lyst til å be dem stoppe. Før vi fortsetter debatten om OPS-finansiering av veiprosjekter, er det noe vi må vite: Hvorfor fikk aldri Janne hjelp?

Les også

Her er brevene fra en tapt barndom

Les også

Kristin forstår ingenting. Et sykehjem? Hvorfor er Janne der? Hun er jo bare 27 år.

Samfunnet mistet taket i et menneske. Fordi vi glapp, falt hun ned i en avgrunn så dyp at de færreste er i stand til å se bunnen av den.

Hvis vi er riktig heldige, er grunnen til at hjelpen aldri kom, at en overarbeidet saksbehandler på Loddefjord sosialkontor ikke forsto hvor alvorlig det sto til hjemme hos Janne og broren Ronny.

Dessverre er ikke det særlig sannsynlig, for bekymringsmeldingene kom fra så mange kanter, over mange år. De to barna gikk sultne, fordi det ofte ikke var mat i huset. De hadde ikke klær som passet. De hadde ikke seng, men leiligheten var full av mugg og tomflasker. Skolefraværet var ekstremt høyt.

I andre historier var det ingen som så, eller ingen ga beskjed. Her kom det varsler fra minst 13 offentlige etater og institusjoner om at det var nødvendig å gripe inn. Derfor handler ikke dette om én tabbe, én menneskelig glipp med ubegripelig tragiske konsekvenser.

Samfunnet glapp taket i Janne gang på gang. Kanskje burde vi heller bruke ordet slapp.

Endringene i barnevernet siden midten av 80-tallet er så enorme, at det er riktig å snakke om en annen tid. På sosialkontoret i Loddefjord sto ikke ressursene i forhold til behovet.

Før reformen i 1992, var barnevernet i Norge preget av vage ansvarsforhold

Samme kurator kunne etter sigende jobbe med rus, økonomi og barnevern. Folk som jobbet på sosialkontor i Bergen på den tiden, forteller at når bunken av økonomiske saker vokste for fort, ble de mer vage bekymringsmeldingene lagt til siden. Noen ganger, også mer konkrete. Slik vi vet skjedde i Jannes tilfelle.

Janne vokste opp i en drabantby der en stor andel Bergens sosialboliger var samlet. I dag finnes ikke noe område i Bergen med samme omfang av sosial nød som det var i Jannes nabolag.

Mens tilfeldighetene før avgjorde om hvilken hjelp barn ble gitt, er barnevernet endret slik at det ikke skal være mulig å glippe taket i barn som Janne og Ronny. Før reformen i 1992, var barnevernet i Norge preget av vage ansvarsforhold.

De såkalte Sandman-midlene tidlig på 90-tallet, ga barnevernet et løft. Systemene er bedre, og de ansattes kompetanse er på et annet nivå.

Tidligere barneombud Trond-Viggo Torgersen var blant dem som kjempet frem frister for når bekymringsmeldinger skal være undersøkt. Også antall barn som nå får hjelp av barnevernet, tilsier at færre glipper gjennom.

Men det finnes hull. Eksempelvis skrev Riksrevisjonen i fjor en rapport om hvorvidt barnevernet «sikrer at barn som trenger det, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid». Den viser at selv om sannsynligheten for at hjelpen kommer til slutt er langt større, kan også barn i dag glippe unna.

For mange saker blir henlagt uten grundig nok undersøkelse. Sakene blir avgjort uten at barnevernet har snakket med barnet selv. Saksbehandlingskapasiteten er for dårlig, internkontrollen likeså og rutiner svikter.

Men regjeringen har gjort en god innsats for barnevernet de siste årene, inkludert 400 nye stillinger. Historien om Jannes barndom handler derfor om hvor ille det engang var, om hvor lett det var å falle ut av velferdssamfunnet en tid tilbake.

En så lang rekke av brister, feil og unnfallenhet er rett og slett lite sannsynlig i dag. Hvor stor sannsynligheten for dette var i kaoset på Loddefjord sosialkontor for nesten 30 år siden, kan vise seg skremmende høy.

Janne har gitt Bergens nyere historie et nytt kapittel

Fortsettelsen i Jannes historie gjør det likevel umulig å slå seg helt til ro med at samfunnet tar imot oss, hvis vi faller. Hvis vi ikke har en sterk pårørende som vaktbikkje, hvem sørger for at det offentlige gir oss rett behandling?

Sympatien for moren er naturligvis noe begrenset, når vi vet hva hun utsatte barna for. Men hun var også alvorlig psykisk syk. Omstendighetene rundt hennes død, er ikke noe menneske verdig.

Det er meningsløst å jakte på ansvarlige mer enn to tiår etter. Vi må få svaret på hvorfor en rusmisbrukende og uansvarlig mor fikk beholde omsorgen for barna. Jannes historie skaper en usikkerhet om hva slags samfunn vi egentlig har innbilt oss å ha.

Det er derfor prisverdig at kommunen allerede har begynt å nøste for å finne en forklaring. Jobben kan vise seg å bli omfattende. For når samfunnet ikke tok grep i et så åpenbart tilfelle av omsorgssvikt, hvilke andre barn har da sluppet gjennom? Hvilke andre bekymringsmeldinger gikk tapt i 80-tallets barnevernsrot?

Barn som opplever bare halvparten av brutalitetene Janne og broren var gjennom, kan bli sterkt preget av det livet ut. Vi kan ikke ta det for gitt at andre som den gangen ikke fikk hjelpen de trengte — hvis de finnes - har vært sterke nok til å fortelle om sviket selv.

Janne utviklet alvorlige spiseforstyrrelser, broren ble narkoman. Det er kun takket være tilfeldigheter og en beundringsverdig trofast venninne at Janne nå endelig blir hørt.

Så galt som det gikk med Janne, går det heldigvis sjelden. Men i bunken av saker som lå på et sosialkontor på randen av kollaps, kan det ligge flere ødelagte liv. Kanskje viser kommunens gjennomgang at dette er en tragisk, men enkeltstående historie. Kanskje er det porten til noe enda vondere de åpner.

Janne har gitt Bergens nyere historie et nytt kapittel, om at noen av de svakeste svake ble fundamentalt sviktet. Vi må få vite hvor stort dette mørke kapittelet egentlig er.

Første kapittel i Jannes historie sto i BT i går, andre kapittel kom i dag.

Publisert: