Å forstå Hillary Clinton

Clinton er langt fra perfekt, men det dårlige imaget hennes er ufortjent.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Hvorfor vil Hillary Clinton bli president? I en valgkamp blottet for diskusjoner om reell politikk, er det få som vet hva hun egentlig ønsker å gjennomføre i Det hvite hus. Enda vanskeligere er det å forstå hva som er Clintons drivkraft.

Hvorfor i alle dager tok Hillary Clinton sjansen på å utsette seg for dette? Hvorfor orker hun?

Presidentdrømmen hennes er ikke ny. Da ektemannen Bill Clinton var president fra 1993 til 2001, var hun en langt mer politisk engasjert førstedame enn det som er vanlig. Hun fikk kontor i vestfløyen av Det hvite hus og ledet arbeidet med helsereform. Hun var fremdeles landets førstedame da hun ble valgt inn i Senatet i 2001.

Etter sigende skal hun allerede i 2003 startet planlegging av et presidentkandidatur. Ukemagasinet Time viet forsiden i 2006 til «Hillary Clintons presidentambisjoner», og i 2008 prøvde hun seg. Da tapte hun mot Barack Obama i demokratenes nominasjonsvalg.

Allerede da festet det seg et inntrykk av at hun føler hun har krav på å bli president. Likevel viste hun i 2008 at hun ikke er særlig god på valgkamp.

I talen til demokratenes landsmøte i sommer, sa hun det sånn: «Gjennom alle disse årene i offentlig tjeneste, har ‘tjeneste’-delen alltid vært lettere for meg enn ‘offentlig’-delen.»

Clinton er en lukket person, mer enn de fleste amerikanske politikere. Hun er ingen stor taler. Hun byr lite på seg selv. Som senator var hun relativt anonym, lite synlig i nasjonale medier, og langt mer opptatt det politiske arbeidet i Kongressen.

Hennes private stil har kanskje gjort det mulig å holde ut lenge i politikken, men den har også sine ulemper. Hun har ikke selv fått definere hvem hun er. Pressen og politiske motstandere har skapt bildet av Hillary Clinton. En kyniker. En løgner. En kriminell. Not to be trusted.

Igjen og igjen har hun bedyret at den folkelige oppfatningen ikke samsvarer med den ekte Hillary. Men innbyggerne i USA har ikke latt seg overbevise.

For et år siden hadde 51 prosent av amerikanerne en negativ oppfatning av Clinton, og kun 41 prosent en positiv oppfatning. Lite har endret seg i løpet av valgkampen: Nå har 55,3 prosent en negativ oppfatning, ifølge gjennomsnittet av målingene på realclearpolitics.com.

Trolig er det kun én presidentkandidat som har vært mindre populær: Donald Trump.

Med så dårlige tall er det vanskelig å forstå at Clinton i det hele tatt bega seg ut på denne ferden. Det var dømt til å bli en bratt motbakke.

Hun var riktignok en klar favoritt til å vinne demokratenes nominasjonskamp. Men det var ventet at hun ville slite med å vinne presidentvalget. Dersom republikanerne stilte med en mer disiplinert kandidat, ville sjansene hennes vært dårlige.

Det er en allmenn oppfatning at nærmest hvilken som helst annen republikaner ville slått Clinton. Og tilsvarende: En hvilken som helst annen demokrat ville tatt en knusende seier mot Donald Trump.

Så Clinton tok en enorm risiko da hun stilte, og det var også en risiko for partiet. Hennes kandidatur hindret andre potensielle kandidater å stille, fordi de ikke ønsket å stå i veien for den første kvinnelige presidenten. Likevel, en konvensjonell demokrat med mindre bagasje kunne nok vært bedre for både partiet og USA, i alle fall sånn denne valgkampen har utviklet seg.

Hun er forhatt av mange, og særlig blant republikanere. Opposisjonspartiet har gjort Obamas presidentperiode ekstremt krevende, og det er ingen grunn til å tro at republikanerne vil behandle Clinton bedre.

Hillary Clinton hadde altså dårlige sjanser for å vinne, kunne vente seg en skitten valgkamp, og en vanskelig tid som president dersom hun vinner.

Derfor spørsmålet: Hvorfor stilte hun? Det finnes to åpenbare svar. Det første er at hun drives av et enormt selvsentrert behov om makt. Det andre er at hun oppriktig ønsker å gjøre godt. Svaret er nok et sted imellom, men det er nok mer av det siste enn folk gir henne æren for.

Alle som søker å bli verdens mektigste person, har unaturlig høye tanker om seg selv. Det gjelder også Hillary Clinton. Hun har også vært en kynisk taktiker og hun har bygget allianser i upopulære kretser. Dette har gitt henne et ufortjent dårlig image som en kynisk, selvsentrert manipulator.

Fortellingen om Hillary Clinton er også en fortelling om idealist. En ektefølt demokrat, en progressiv politiker, som tross sine mangler, har slåss for saker hun tror på. Som førstedame kjempet hun for helsereform og kvinners rettigheter. Som senator lyktes hun med å samarbeide på tvers av partigrenser. Som utenriksminister var hun sentral i å gjenopprette USAs posisjon i verden, som var svertet av årene med president George W. Bush og Irak-krigen.

Gjennom den mye kritiserte stiftelsen Clinton Foundation har hun og ektemannen samlet inn millioner av dollar, blant annet for å redde mennesker fra aids.

For ikke å glemme: Hun vil også bli USAs første kvinnelige president. Det er ingen liten bragd. I en verden som fremdeles ber kvinner holde kjeft, krever det et ekstremt mot å søke mot toppen.

I flere tiår er hun blitt angrepet fra alle kanter. Likevel har hun stått i stormen. Uansett om hun er drevet av ego eller idealisme, fortjener innsatsen hennes honnør. Hun er en regelrett tøffing. Hun baner vei for kvinner over hele verden.

Amerikanere har grunn til å bli stolt når de kan kalle henne president Hillary Clinton.