Flukten fra skolegården

Det er gode argumenter mot fritt skolevalg. Muligheten til å kjempe for egen tilværelse trumfer likevel dem alle.

NOK ER NOK: – Vi forventer at 16-åringer skal ta ansvar for egne karakterer, karrierevalg, økonomi og oppførsel. Da kan vi ikke samtidig nekte dem muligheten til å velge sin egen skole, skriver BT-kommentator Anne Rokkan. Berit Roald

Anne Rokkan
Kommentator

Med såkalt fritt skolevalg, eller karakterbasert inntak som det egentlig heter, er man prisgitt gode karakterer dersom man vil inn på en populær videregående skole.

Å kalle valget fritt er sånn sett en overdrivelse – man står først og fremst fritt til å søke, ikke til å velge.

Motstanderne av et slikt karakterbasert opptak mener det er med på å opprettholde sosiale ulikheter. De har gode argumenter, og empirien på sin side. Forskning fra flere land finner at de sosiale forskjellene mellom elever øker etter innføringen av karakterbasert opptak.

Konsekvensene av disse økte forskjellene er det klart tyngste argumentet mot karakterbasert opptak, spesielt i en tid hvor ulikhetene er økende også ellers i befolkningen.

Til tross for tungtveiende argumenter, er det ett som i mine øyne trumfer dem alle:

Vi forventer at 16-åringer skal ta ansvar for egne karakterer, karrierevalg, økonomi og oppførsel. Da kan vi ikke samtidig nekte dem muligheten til å velge sin egen skole.

Dette vil oppleves urettferdig for ungdommer som ellers får høre at det er på tide å ta ansvar for sin egen tilværelse.

Jeg kan legge kortene på bordet først som sist.

Jeg vokste opp som et privilegert barn i et litt utfordret nærområde, noe som skapte en viss distanse til noen av klassekameratene mine.

Hjemstrøket mitt holder seg stabilt mot bunnen av kommunens levekårsundersøkelser, eller som BA kaller det – «her er de verste strøkene i byen».

Dette kunne nok ha gått seg til ved hjelp av litt sjarm og toleranse, men dessverre utviklet jeg verken sosial intelligens eller interesse for andre mennesker før langt ut i puberteten.

Selv trivdes jeg best alene. I tillegg var jeg bokorm og ihuga dyrevenn, og syntes at «en streng lærer er en god lærer».

Herregud.

Da jeg omsider utviklet et snev av selvinnsikt utover i tenårene, innså jeg raskt at det var lite å hente i nærområdene. Slaget var tapt før jeg forsto at det var i gang, og et miljøskifte eneste løsning.

Da jeg kom inn på en videregående sentrumsskole, var det som å ha søkt asyl og fått innvilget opphold. Nå kunne livet begynne. På nytt.

Det er mange grunner til hvorfor folk velger de skolene de gjør, og om de velger skole i det hele tatt. På min nye skole fikk jeg raskt en broket venninnegjeng med stort sett én ting til felles: vi ville bort fra der vi kom fra.

Å ikke kunne påvirke eget skolevalg, er egentlig like merkelig som at de 16-åringene som heller velger å gå ut i jobb, ikke skal få søke på de stillingene de selv ønsker.

Alle kommer ikke til å få de jobbene de ønsker seg heller – akkurat som i voksenlivet. Kall det gjerne livets skole.

Økte forskjeller er et alvorlig samfunnsproblem, men elevenes frihet skal ikke ofres på grunn av politikernes manglende evne til å løse det på andre måter.

Tenårene er en sårbar og utrolig viktig tid i de flestes liv. Selv om karakterbasert opptak ikke betyr at alle får det som de vil, symboliserer det en mulighet til å jobbe hardt for å komme seg dit man vil.

Å bli fratatt denne muligheten til å påvirke sin egen hverdag, hvor skolen tross alt utgjør en fulltidsjobb, kan for mange bli en frustrerende opplevelse.

Det vil jeg påstå at tenårene inneholder mer enn nok av fra før.

Lærer i Oslo-skolen, Simon Malkenes, ble rikskjent over natten da han fortalte om en vanlig dag i sin skoleklasse. Han pekte på at karakterbasert opptak gir en opphopning av svake elever, som er starten på en nedadgående spiral.

Stykkprisfinansiering av elevene gjør at skoler som opplever lave søkertall, og sitter igjen med en elevbase med lavere karakterer og større utfordringer, samtidig får stadig mindre ressurser.

Malkenes forteller at svaret lærerne får når de peker på voksende utfordringer, er at de selv må jobbe bedre for å øke resultatene.

Dette er ansvarsfraskrivelse fra skolepolitikeres side, og i tillegg et skudd i blinde. Det finnes ikke belegg for å knytte elevprestasjoner direkte til læreres innsats, ifølge professor i pedagogikk ved NTNU, Ceilie Haugen.

Målrettede ressurser til skolene med størst behov, vil gi et velfortjent løft til de som trenger det mest – uten å gå ut over valgfriheten til de som har muligheten.

Man trenger ikke å være like sosialt avstumpet som meg for å ønske seg et miljøskifte. Uansett hva som er årsaken, fortjener 16-åringer en mulighet til å velge.

Utfordringene rundt ulikhet er det de voksnes ansvar å finne en løsning på.