Abid Raja bør være kulturminister for hele landet

Trenger vi en Oslo-sentrert kulturminister til? Nei.

Da Venstre-rabulist Abid Q. Raja ble utnevnt til kulturminister forrige uke, ble det fremstilt som et klokt taktisk trekk av partileder Trine Skei Grande.

Ved å plassere ham i et eller annet departement, kunne hun kneble en av sine hissigste konkurrenter til ledervervet.

For det første er denne forestillingen litt naiv. Historien viser at Raja har et uslitelig engasjement og like slitesterkt snakketøy. Grande er neppe fredet for alltid med dette.

For det andre er det synd dersom statsrådsposter utelukkende blir fordelt etter indremedisinsk bakromsspill. Kulturfeltet fortjener bedre.

For det tredje fører det til at Raja starter i bratt oppoverbakke. Han må jobbe hardt for å vise at han har noe i Kulturdepartementet å gjøre.

Raja er en omstridt politiker. I helgen fikk Frps nestleder Sylvi Listhaug god plass i VG for å formidle at hun er provosert over at Raja får bli statsråd, etter at han anklaget Frp for å drive «brun propaganda».

Listhaug kaller ham en «løs kanon» og lover at Frp skal følge ham tett de neste årene.

Slik bekrefter Listhaug at hun fremdeles er i stand til å gjøre skamløshet til kunst. Hun har selv en livlig fortid som kanon uten taufeste.

Blant annet har hun uttalt at tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide hadde en hang til å «sleike imamer oppetter ryggen».

Og de fleste husker vel at hun tuppet seg selv ut av regjering for to år siden med en beryktet Facebook-post som stilte Arbeiderpartiets omsorg for nasjonens sikkerhet i tvil.

Så jeg tror ikke Raja tar kritikken fra ytre Frp særlig alvorlig. Det som sikkert kommer til å plage ham i større grad, er presset fra sektoren han er satt til å styre.

Kulturbudsjettet utgjør ikke store delen av statsbudsjettet, men feltet er besatt med symboltunge saker og kravstore aktører med rik tilgang til offentligheten. Det kan bli nokså nådeløst.

Abid Raja har markert seg tydelig på likestillings-, innvandrings- og integreringsfeltet. Han er blant annet en av grunnleggerne av tenketanken Minotenk.

Han har skrevet to bøker, en om den norske innvandringsdebatten og en om dialog, undertrykkelse og ekstremisme.

Men Rajas cv som kulturpolitiker er nokså blank.

Så det er en frekk utfordring han har fått av sin forgjenger, Trine Skei Grande.

Etter en serie svake kulturministre, trådte hun inn i departementet med en helt ny autoritet da Venstre ble en del av Solberg-regjeringen i januar 2018.

Etter år med rot og retningsville, tok Grande på seg å restarte norsk kulturpolitikk. Hun gjorde det blant annet med en ny kulturmelding, den første på 15 år. Pluss en strøm av andre fagspesifikke stortingsmeldinger og rapporter.

Grande var flink til å forankre kulturpolitikken til liberal ideologi, og ideen om kulturen som støttemur for ytringsfrihet, menneskerettigheter, toleranse og fremtidstro.

Dermed har Grande også lagt tunge forventninger på Abid Rajas skuldre. Det blir meningsløst dersom han tar like patosfylte ekstraomganger med programerklæringer om norsk kulturpolitikk.

Han er tross alt fra samme parti som Grande. Hans jobb bør bli å fylle de abstrakte kulturtankene med konkret innhold.

I første omgang betyr det kanskje å rydde i usikkerheten rundt regionreformen.

På Vestlandet er det stor frustrasjon ved kulturinstitusjonene, fordi de ennå ikke vet hvem som skal finansiere dem i fremtiden.

Regjeringens ekspertutvalg (Hagen-utvalget) har tidligere foreslått å flytte en tredjedel av statens kulturbudsjett til de nye regionene.

Utvalget ønsket altså at DNS, Harmonien, Carte Blanche, museer og andre skulle flyttes til fylkesbudsjettet, og dermed måtte slåss med fylkesveier og videregående skoler om stadig færre offentlige kroner.

I høst forsøkte utsendinger fra Kulturdepartementet å dempe gemyttene, blant annet ved å love DNS og Harmonien fortsatt finansiering over statsbudsjettet.

Det hjalp sånn passe. Andre kulturaktører, som de lokale museene, har vært frustrert over å bli flyttet under fylkets paraply fra nyttår.

For Vestland fylke alene må spare inn cirka 100 millioner kroner i året de neste fire årene. Etterslepet på vedlikehold av kulturbygg i fylket nærmer seg 900 millioner kroner.

Så det er forståelig at museene og teatrene rister litt i grunnmurene sine, over hele landet.

Ikke minst siden Hagen-utvalget foreslo at bare kulturinstitusjoner i hovedstaden fremdeles skal defineres som nasjonale og statlige.

Ansvarsflyttingen blir ansett å være nok et arrogant sentraliseringsgrep fra Solberg-regjeringen. Det er naturlig nok upopulært utenfor Oslo kommune.

Trine Skei Grande har vært forbausende avventende i denne viktige saken. Det trenger ikke Raja være.

Skjevfordelingen av kulturkroner til hovedstadens fordel er fremdeles skrikende, noe krangelen mellom Grande og Kode-museene har vært et uttrykk for.

Så hvis Raja vil skaffe seg en frisk start, bør han være lydhør for behov og innspill fra distriktene.

Oslo-orienterte kulturministre har vi hatt nok av. Abid Raja bør bli kulturminister for hele landet.