Forhåpentlig vet de hva de gjør

Norge og EU skal redde verden med et byråkratisk rammeverk som knapt noen forstår, og som er fullt av smutthull og fleksibilitet.

KLIMAMINISTER: Vidar Helgesen (H) presenterte fredag stortingsmeldingen «Klimastrategi for 2030». Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Først en advarsel: Denne artikkelen kan inneholde feil. Faren for at undertegnede har misforstått noe om detaljene i EUs klimapolitikk, er større enn vanlig.

Fra gammelt av ble det sagt om norsk landbrukspolitikk at den er så komplisert at bare Vårherre og departementsråd Per Harald Grue forsto den, men en gang på 1980-tallet ga Vårherre opp. Litt sånn er det med virvaret av klimakvotekaos, utslippsenheter og prosentmål som klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) presenterte forrige fredag.

Ut fra pressekonferansen var det ikke helt lett å vite om noen i salen, inkludert statsråden selv, helt forstår alt sammen. Men om noen der oppe vet hvordan klimaendringene kan stanses, ville det vært fint om Han ga et tegn.

«Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid» er tittelen på stortingsmeldingen. Den skal gi svar på hvordan Norge skal nå klimamålene for 2030.

Og svaret? «Regjeringen arbeider for å oppfylle Parisforpliktelsen sammen med EU. Gjennom et slikt samarbeid vil 2030-målet for ikke-kvotepliktige utslipp nås med hovedvekt på innenlandske utslippsreduksjoner og med nødvendig bruk av EU-regelverkets fleksibilitetsmekanismer.»

OLJE: Petroleum er i kvotepliktig sektor, men er også underlagt CO2-avgift. Hommedal, Marit / SCANPIX

At klimameldingen i stor grad er en beskrivelse av EU-systemet, betyr ikke at Høyre- og Frp-regjeringen ikke har klimapolitikk. Det betyr bare at klimapolitikken egentlig ikke ligger i Klimadepartementet: Den er i samferdselspolitikken, i skattepolitikken, i energipolitikken og så videre.

På sitt mest jordnære, handler klimapolitikk enkelt og greit om å bytte ut fossilen med en buss eller elbil. I det mer luftige, handler det om fjerne økonomiske, juridiske og statsvitenskapelige teorier.

Norske utslipp er delt mellom kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. Den halvdelen som er med i EUs kvotesystem, er industri og petroleum og sånt. For å kunne slippe ut klimagasser, må bedriftene ha klimakvoter. Reduserer de utslippene, kan de selge kvotene. Dette har lenge vært samfunnsøkonomers drømmesystem.

Hvis systemet fungerer, vil utslippene reduseres nærmest «av seg selv», fordi kvotene begrenses til det som er utslippsmålet. Men alt er mer komplisert: Også i kvotepliktig sektor er utslipp underlagt en egen CO₂-avgift, så det blir en slags dobbeltprising av utslippene. Og i motsatt ende innførte den forrige regjeringen en CO₂-kompensasjonsordning for å unngå at industrien ble for hardt rammet av at den måtte betale for utslippene.

PÅ VEI NED: Tidligere år presenterte de borgerlige partiene tall som viser at norske klimagassutslipp er på vei ned. Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Det lenge uavklarte spørsmålet var hvordan utslippene skulle reduseres i ikke-kvotepliktig sektor, der den største utslippskilden er transport. Det er her Norge er en del av det andre EU-systemet for klima.

EUs mål er å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030. Norge har sluttet seg til dette målet, og forpliktet seg til det gjennom Parisavtalen.

EU-tilknytningen ryddet egentlig opp i den gamle, ødeleggende klimadebatten om hvor mye av utslippskuttene som skulle tas i Norge. Regnskogsatsing og internasjonale kvoter ble et problem fordi det senket ambisjonene for nasjonale kutt. Nå er utgangspunktet 40 prosent reduksjon i Norge.

Utgangspunktet.

For som Helgesen presenterte fredag, er det en rekke finurligheter i EU-systemet. Først kompliseres det med at det skal være årlige budsjett for antall utslippsenheter hvert år frem mot 2030. Kutter Norge for lite ett år, må det kuttes enda mer neste år – og motsatt. Det gjør det mulig å skyve på reduksjonene.

Men så: Det er mulig å kjøpe og selge disse utslippsenhetene. Hvis Sverige kutter mer enn budsjettert ett år, kan Norge kjøpe utslippsenheter for å få lov til kutte mindre.

Og enda mer komplisert: Det er mulig, på en eller annen måte, å overføre kvoter fra kvotepliktig sektor til utslippsenheter i ikke-kvotepliktig sektor.

Noe sånt er det også for skogbruk og annen arealbruk (som har den givende forkortelsen LULUCF). Norge kan kjøpe skogkreditter, hva nå enn det er, fra andre land, så behovet for utslippskutt blir mindre.

Det meste av fredagens pressekonferanse handlet derfor om hvordan Norge kan utnytte fleksibiliteten i systemet, for ikke å kutte mer enn nødvendig. «Grovt sagt legger vi opp til å gjøre to tredjedeler av jobben hjemme», sa Helgesen til NTB. Det er bare et anslag. Fremdeles er det stor usikkerhet om hvor store utslippskutt det faktisk skal bli i Norge.

Et eller annet sted sitter det noen statsansatte som skal styre med kjøp og salg av skogkreditter og utslippsenheter. Men på et annet sted må dette gjøres om til den praktiske politikken som får vanlige mennesker til å velge sykkel fremfor bil.

Kanskje er det dette byråkratiske kaoset med kvoter og utslippsenheter som ender opp med å redde verden fra klimakrisen. Men hvis alle landene er like opptatt av å finne smutthullene som Norge er, bør man ikke ha altfor stor tro på systemet.

Mathias Fischer ble i 2013 innvalgt som andre vara for Venstre på Stortinget. Han er utmeldt av partiet, og vil, hvis han blir innkalt, møte på Stortinget som uavhengig representant.