Da staten ble gal

Den viktigste hendelsen de siste ti år i Norge er antagelig at den norske staten ble gal.

Morten A. Strøksnes

2009 ER OVER om noen dager, og avisene er fulle av oppsummeringer over året og tiåret som er gått. Disse er som regel utformet som «kavalkader». Hendelser som fikk stor oppmerksomhet i media får nok en gang stor oppmerksomhet i media. Slike kavalkader er punktvise og rettet mot det spektakulære. De store prosessene og endringene som skjer sakte og over tid — de som virkelig endrer verden - blir usynlige.

HER ER EN SENTRAL «hendelse» fra det siste tiåret som garantert ikke vil havne i noen kavalkade: Den norske staten ble sinnssyk. Psykosen utviklet seg gradvis slik at vi tilvendte oss underveis, og justerte vår oppfatning av hva staten skulle gjøre eller være. Mange stusset nok og tenkte sitt, for faresignalene var mange. Men ingen skrek opp, selv om staten ble ravende gal.

HVOR SKAL MAN BEGYNNE? Kanskje med språket, siden gale snakker stadig over seg.

Her er et par tilfeldige eksempel fra den senere tid. Noen innenfor det offentlige har utviklet en strategi mot «langtidssykmeldte» og «sykefravær». De vil begynne å fokusere på «langtidsfriske» og «friskhetsnærvær». Smatt på ordene, kjenn smaken av fullkommen tomhet.

Og hva er det nye honnørordet for lærere? Før skulle de gjerne være inspirerende og kunnskapsrike pedagoger. Nå skal de være «forutsigbare». En «forutsigbar» lærer er forresten en lærer med lavt sykefravær.

LA OSS HOLDE OSS til skolen. Før drev den med undervisning. Nå driver den snarere med ledelse og administrasjon. Lærerne bruker stadig mer tid på møter, utfylling av skjemaer, rapportering, bekjempelse av mobbing, og annet - ifølge den nye rapporten fra det såkalte «tidsbruksutvalget». Undervisning og faglig oppfølging lider.

Lærerne har i høy grad mistet innflytelse over sin egen arbeidsplass. Skolene er i likhet med andre deler av det offentlige overtatt av de nye mandarinene. Uansett om de leder skoler, sykehus, universitet, jernbaner eller andre offentlige bedrifter, ligner de ofte på hverandre. De har lav eller ingen faglig kompetanse innenfor selve virksomheten, men som regel et par år på BI og noen kurs i ledelse. De har ikke bare lært seg å tenke, men også å snakke New Public Management (NPM).

KJERNEN INNENFOR NPM er som følger: Man later som om offentlige virksomheter er forretningsmessige konserner som konkurrerer i et marked. Nøkkelord er mål- og resultatstyring.

Resultatet er et enormt sløseri med menneskelige og økonomiske ressurser. NPM betyr mer byråkrati, hemmeligholdelse, oppsmuldring av politisk ansvar, store muligheter for korrupsjon.

Hovedoppgaven for de nye offentlige bedriftene er å fremstå som mest mulig «lønnsomme» overfor bevilgende myndigheter. Universitetene produserer for eksempel ikke forskning og undervisning på høyt nivå. De produserer studiepoeng ved hjelp av rask gjennomstrømming. Siden universitetene må late som om de konkurrerer fritt om studentene bruker de over en halv milliard - 600 forskerårsverk - på reklame. Den lille andelen ansatte som ennå kan drive med forskning, bruker store deler av tiden på å skrive «anbud» til offentlige oppdragsgivere.

VÅRE NYE OFFENTLIGE bedrifter bruker mye energi på å skape illusjoner om effektivitet, siden dette får ledelsen til å fremstå som vellykket. For å oppnå ønsket resultat på papiret manipuleres data - og media - systematisk og bevisst. Ledelsesbedriftene bruker kreativiteten på å skape et glansbilde av bedriftens «avkastning» og «produktivitet». Det gjelder å unngå det de kaller «negative suksessfaktorer» - tidligere kjent som «sannheten». For når virkeligheten ikke stemmer overens med systemet ledelsen har lagt opp til, vinner systemet. Resultatet er mange frustrerte, stressede og sykmeldte.

Man må ha jernhelse for å klare alle reorganiseringene, reformene og kaoset. Forsøk viser at selv rotter blir syke når spillereglene endres vilkårlig på denne måten. Innen det offentlige er det dukket opp et nytt ord som skal beskrive fenomenet: reformtretthet. Det tar på å jobbe for en galning.

FOR Å ILLUSTRERE hvordan NPM virker er det kanskje enklest å bruke NSB som eksempel. For lenge siden var NSB et statlig jernbaneselskap drevet av folk som kunne litt om tog. Så ble NSB et konsern, og splittet opp i en lang rekke underselskaper som konkurrere og selge tjenester til hverandre i et sammensurium av fiktiv verdiskapning. Å få tog til å gå presist fra A til B, eller å selge billetter, ble underordnet.

NSB sine eiendommer ble utspaltet i selskapet Rom. Det driver ut fra rene markedsprinsipper. Dermed har ikke NSB råd til å leie sine egne lokaler - av seg selv. Videre utbygging av jernbanedrift ved Oslo Sentralstasjon er heller ikke aktuelt, siden arealene er solgt til private interesser. Men hei! hvor Rom Eiendom fremstår som en lønnsom bedrift.

DET ER IKKE PLASS her til å ta opp lignende fenomener rundt statlige virksomheter som Posten, Mesta, Telenor, Statoil - ja, selv Nav-reformen må ligge nå.

Men den viktigste hendelsen de siste ti år i Norge er antagelig at den norske staten gikk fra forstanden. Et farlig beist er på frifot.

MARVIN HALLERAKER