Fæle, blå KrF-ere

Rådgiverens bok viser hvorfor Knut Arild Hareide tapte slaget om KrF: En elendig plan.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

SKJEBNELANDSMØTET: KrF-høsten 2018 var dramatisk. Knut Arild Hareides tidligere rådgiver Emil André Erstad har skrevet bok om «trettiseks dagar som endra norsk politikk». Bård Bøe

KrF-høsten 2018 var et unikt, lite kapittel i norsk politikk. Partidemokratiet ble et komplett drama, der selveste regjeringsmakten sto på spill. Fylkesårsmøter ble lørdagsunderholdning. Styremedlemmer i små lokallag fikk makten i sine hender.

I boken «Hareides fall» (Samlaget) drar hans tidligere rådgiver Emil André Erstad oss rett tilbake til dramaet.

På sitt beste var KrFs veivalg et gripende og vakkert innblikk i partidemokratiet. Det var også maktkamp slik maktkamp gjerne er. Erstad har skrevet bok om det siste, sett fra hans ståsted som Hareides høyre (eller venstre, kanskje) hånd.

Dermed er dette en bok om hvordan den slemme blå siden ødela alt for de snille røde. Den er også en forklaring på hvorfor Hareide mislyktes. En ufrivillig forklaring.

FORTSATT HÅP: Knut Arild Hareide på det ekstraordinære fylkesårsmøtet i Hordaland høsten 2018. Det endte, ifølge Emil André Erstad, noe mer i blå sides favør enn de ventet. Fortsatt var det håp om rød seier på landsmøtet. Bard Bøe

Den forsterker mistanken jeg hadde gjennom hele prosessen: Hareide hadde en god idé om hvordan partiet kunne løftes, men en elendig slagplan for å få det til. Dessuten valgte han antakelig feil gode hjelpere for å lykkes.

For ja, jeg mener analysen til Hareide var ganske god. Erstad forklarer den nesten bedre enn hans gamle sjef gjorde det i sin bok «Det som betyr noe» i fjor.

KrF trenger åpenbart å lokke til seg flere fra bredere grupper av kristne. «Ikkje-vedkjennande kristne», som Erstad beskriver det. For å få det til, vil det være klokt av partiet å bevege seg noe vekk fra Frp og mot Ap. I alle fall bør KrF ha en friere rolle, der et samarbeid mot venstre er mulig. Litt slik det er i Bergen.

Problemet er bare at Hareides plan for hvordan han skulle få partiet sitt med på det, var svak.

Les også

Hareides tidligere rådgiver beskylder blå rivaler for svik

Planen for å dra partiet til venstre var at Hareide først skulle skrive en bok, og så skulle han holde en tale. Greit nok. Men for at den planen skulle holde, måtte begge deler ha et innhold som ville overbevise de litt blå i partiet.

Boken begeistret dem som var enig med Hareide. Det Erstad skriver mindre om, er at den fornærmet mange som var uenige.

Talen var i samme tone som boken, bare verre. Folk på venstresiden hyllet den. Nesten alle med et litt tyngre høyreben følte seg tråkket på av partilederen.

Snakk om ubrukelig start på prosessen. Var Hareide og rådgiverne så overbevist om sin egen sak at de trodde folk ville komme strømmende bare Hareide sa det han mente?

Les også

Økonomien avgjer byrådets framtid

En annen åpenbar tabbe var at tidspunktet å gå i regjering med Ap var håpløst. Den eneste det passet godt for, var partileder Jonas Gahr Støre. Svært mange såkalte blå folk i KrF mente det kunne være riktig å regjere med Ap, men ikke ett år etter et stortingsvalg. Timingen var et av argumentene jeg hørte oftest fra blå side.

Regjeringssamarbeid med Ap var mindre kontroversielt i KrF enn man kunne få inntrykk av. Men omstendighetene måtte være riktige. Høsten 2018 var mye feil.

På det tidspunktet var dessuten Hareide en fallende stjerne i eget parti. Valgoppslutningen og medlemsmassen hadde det gått nedover med siden han ble partileder. Han hadde likevel klart å beholde en viss popularitet i begge fløyer i partiet ved å være en så uvanlig trivelig type og i tillegg så uklar at alle tok han for å være på deres side.

Når han fremsto som modig i september 2018, var det mest av alt fordi han hadde gått rundt i flere år uten å si hva han egentlig mente. Hvor heltemodig er det, egentlig?

BETLEHEM: Medlemsmøtet i Hordaland KrF ble holdt i Indremisjonens forsamlingshus Betlehem i Bergen. Det var der Hareide og rådgiveren hans forsto at Ropstad for alvor tok opp kampen mot partilederen. Paul S. Amundsen

Til tross for at det er en rekke årsaker til at Hareide mislyktes med sitt prosjekt, ser Erstad ut til å mene at det var to årsaker at Hareide ikke fikk partiet med seg: Sviket til nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, og statsminister Erna Solbergs utspill om abort.

Ja, det spilte en rolle at de som var uenig med partilederen sto opp for det. Og ja, abortsaken var viktig for mobiliseringen på blå side, etter at de ble tatt på sengen av Hareides venstresving.

Men Erstads konklusjon er en grov forenkling. Tross alt, nestlederne målbar det en betydelig del av partiet mente før prosessen begynte.

SVIKEREN?: Nåværende partileder Kjell Ingolf Ropstad blir beskrevet som en løgner og sviker i Erstads bok. Bård Bøe

Erstad bruker store deler av boken på å fortelle hva den slemme siden i partiet (de blå) gjorde for å beseire Hareide. Han avslører knapt noe om hva han selv og resten av det røde partiapparatet gjorde for å vinne frem. De satt jo ikke akkurat stille, verken før eller etter Hareide holdt det som i boken blir beskrevet som «Bergprekenen».

Noen innblikk i hvordan han som rådgiver jobbet, får man likevel. En interessant episode skjer inne på Hareides kontor midt i prosessen, en tidlig morgen hvor Erstad tilfeldigvis treffer Ropstad der alene. De er gamle venner. Ropstad forteller at han innerst inne ønsker at Hareide skal vinne. Han følte seg ikke klar for å ta over som partileder.

«Det Kjell Ingolf no hadde sagt til meg, var noko som var sagt mellom vener, tenkte eg». Erstads første innskytelse er at 1) dette må Hareide få vite, og 2) dersom dette ble lekket til pressen, kunne det «skapt ei stemningsendring der blå tvilarar hoppa over i raud leir».

Det fascinerende med hvordan dette blir fortalt, er at i Erstads hode, viser dette Ropstads svik. Når han seinere tar opp kampen i veivalget, er han en uærlig, kynisk og kald nestleder. Den oppfattelsen av prosessen er så altoverskyggende at han ikke evner å se at for mennesket Ropstad, er betroelsen en ganske forståelig tanke å ha.

Boken inneholder raust med detaljer om hvor strevsomt familielivet til Ropstad har vært. Det er ærlig talt ikke så rart at en relativt ung fyr kjenner på tvil når han innser at han kanskje må bli partileder.

Erstad ser ikke at han, i likhet med så mange andre av dem som var involvert i maktkampen, lever på kanten av moralen selv.

Det er rart med den bjelken.

Rådgiverens nesegruse beundring for Hareide og forakten for alt den andre siden sto for, må ha vært en svakhet i prosessen.

«Det var inga overdriving å seie at Knut Arild satsa alt», skriver Erstad mot slutten. Men nei, Hareide ofret knapt noe. Han måtte gå av som partileder – etter åtte år. Han sitter nå i Stortingets utenrikskomité og han har fortsatt bare permisjon fra en godt betalt jobb i Schibsted.

Når man ikke har en bedre plan for hvordan man skal vinne partiet, må man tåle såpass.