Den norske fattigdommen er godt gjemt

Vi foreldre må slutte å ta for gitt at andre har penger.

Av alle gaver jeg fikk i mine barnebursdager da jeg var liten, er det én jeg husker: En porselenskatt.

De andre hadde med gaver fra butikken, som foreldrene hadde kjøpt. Én venn hadde tatt en av sin ene leker og pakket inn og ga den til meg med en viss forlegenhet.

Det var den mest spesielle gaven jeg fikk det året. Bare vi to visste hvor den kom fra.

Ønsket om å holde forholdene hjemme skjult, går igjen i serien «Historier om fattigdom» i BT de siste ukene.

Det finnes nesten forbausende mange veier til fattigdom i dette rike landet. Ofte sykdom, uflaks eller rett og slett dårlige valg.

Det som er felles, er hvor altomfattende pengemangel er i hverdagen. Å være fattig preger ofte hele tilværelsen.

Likevel er gjerne venner, naboer og selv egen familie uvitende om hvor ille det egentlig står til med økonomien.

Ønsket om å holde fattigdommen skjult, handler gjerne om hvor flaut og skamfullt mange synes det er å mangle penger. Men for foreldre kan det også handle om at de vil skåne barna for følelsen av økonomisk usikkerhet.

Dermed er mye av den norske fattigdommen godt gjemt. Når den ikke er så lett å få øye på, blir den altfor lett å glemme for dem som har en grei økonomi.

Å stå frem og fortelle om hverdagen uten penger, slik flere har gjort i BT de siste ukene, står det respekt av. Ingen kan kreve at de med skikkelig dårlig råd deler det for allmennheten. Det må få være en privatsak.

Derfor er det andre som må ta på seg å rekke opp hånden på foreldremøter. Andre må faktisk si fra når det blir for mange meldinger av typen «fint om alle bare vippser 50 kroner».

Summen av alle de lappene, alle hundringsene som skal gis bort i bursdagsgave, de blir til sammen ganske mye. Særlig for dem med flere barn.

Det må være ansvaret til dem med nok penger å tenke over at det antakelig finnes noen i umiddelbar nærhet som virkelig har lite.

Løsningen på det store problemet, at for mange barn vokser opp i familier som mangler penger, er ikke enkel.

Men det er mulig å gjøre belastningen bitte litt mindre for dem som har minst.

I noen deler av Bergen er det langt flere fattige enn i andre. Noen steder kan det være nesten bare det vi kan kalle rike. Men bydelene og nabolagene er stort sett en sosioøkonomisk blanding. Barn fra hjem med god og dårlig økonomi bor mange steder tett på hverandre.

I all hovedsak er det en fantastisk styrke for samfunnet at barn med ganske så ulik sosial bakgrunn ofte går i samme klasse og i samme idrettslag. Det er noe av det som gjør oss til ett samfunn.

Men et slikt fellesskap krever litt av oss.

Forskjellene i Norge er små sammenliknet med nær sagt alle land i verden. Men de er større enn før, og ulikhetene er gjerne tett på.

Det bør ideelt sett alle med solid økonomi huske: At barna høyst sannsynlig deler klasserom med noen som ikke har så mange kronene til overs.

Ingen bør ta for gitt at alle andre har råd til en egenandel til skoletur, til dyre bursdagsfeiringer eller kostbare aktiviteter på 17. mai. Likevel finnes det knapt fellesaktiviteter som er helt gratis.

Totalt sett blir det ganske mye i løpet av et barns skoleår som forutsetter at foreldrene har hundrelapper til overs. Tankeløsheten, som jeg nok har hatt anfall av selv også, setter foreldre uten penger i kjipe situasjoner.

Heldigvis er det også rikelig med taktfullhet. Ikke minst i idrettslagene finnes det mange av dem som ser, forstår og fikser. Og som uten at andre barn og foreldre får med seg at det som egentlig koster penger, bare blir betalt.

Kontingenter, turer, utstyr blir bare ordnet opp i. Fattigdommen kan være vanskelig å se, men det er også ofte hjelpen. Det er bare å takke alle dem som ordner opp, i det stille, uten oppstyr.

Men kanskje det er på tide å si fra høyt noen ganger. Ikke alle har råd.