Kampen om Fantøya

Det åpne fengselet på Ulvsnesøy er en norsk unntakstilstand. Idyllen er truet av økonomi og nedleggelse.

ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Tunge kriminelle som soner i frihet på en øy, omgitt av villsau og frittgående høns. Drapsmenn som baker lefser og får kurs i birøkting og motorsag. Fanger som ikke vil rømme.

Velkommen til Ulvsnesøy, det mest unike fengselet på Vestlandet.

– Det høres så naivt ut. Kontakt med dyr og frisk luft, liksom, sier fengselsbetjent Ane Haga.

– Poenget er at det virker! Og nå vil de legge ned dette som faktisk virker.

IDYLL: Alle som får være på Ulvsnesøy driver med gårdsdrift, matlaging eller skole. Her gjennomføres flere eksamener enn i noe annet norsk fengsel. Bak et hvitmalt hus kikker alpakkaene Perle og Bruse frem. Det kunne vært tonesatt av Edvard Grieg, skriver kommentator Eirin Eikefjord. Marita Aarekol

Les også

Snart kan det vere slutt for fengselsøya

Ulvsnesøy har lang erfaring med å ta seg av forsømte og mistilpassede. I 1881 ble øyen tatt i bruk som oppdragelsesanstalt for «vanartede og forvildede» gutter. Mange vestlendinger husker fortsatt trusselen om å bli sendt til Fantøya hvis de ikke skjerpet seg.

Ulvsnesøy er fortsatt en institusjon og en oppdragelsesanstalt, men på den gode måten.

I 1982 ble øyen omgjort til fengsel, med åpne soningsplasser for 31 innsatte.

Selv når øyen er pakket inn i slaps, anes konturene av idyll. En egen båt tar folk frem og tilbake. I siste liten hopper fengselets egen konditor om bord med litervis av kremfløte til desserten. Innsatte og ansatte spiser alle måltider sammen. All maten er hjemmelaget.

Alle som får være på Ulvsnesøy driver med gårdsdrift, matlaging eller skole. Her gjennomføres flere eksamener enn i noe annet norsk fengsel. De har bandrom og egen operaforestilling. Det er grisunger og enerom og mulighet til å være alene. Bak et hvitmalt hus kikker alpakkaene Perle og Bruse frem. Det kunne vært tonesatt av Edvard Grieg.

«Is this some distant, far away planet? No. It’s Norway!», som Michael Moore sa i fengselsdokumentaren om østlandets fengselsøy Bastøy.

KORTREIST MAT: Verksmester Hanne Frosta og Arne Duinkert tilbereder tang fra fjæren. Marita Aarekol

Les også

– Å gå på opera er noe alle må gjøre før de dør

Åpne fengsler er et viktig trekk ved «den nordiske eksepsjonalismen» – altså de nordiske landenes lave fangetall og humane soningsforhold.

De innsatte blir kurset i normalitet, og rustet til et liv utenfor murene.

Fengselet på Ulvsnesøy er en unntakstilstand. Og det er nedleggingstruet.

FENGSELSØY: Bergen fengsel avdeling Osterøy er plassert på Ulvsnesøy, som ligger i Sørfjorden, mellom Bruvik og Vaksdal. En egen båt frakter ansatte og innsatte inn og ut. EIRIK BREKKE

I januar innstilte Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) på å avvikle driften. Stiftelsen som eier øyen har sagt opp leieavtalen med staten, og vil selge både gård og grunn. Beskjeden er klar: Kjøp, eller legg ned. Justisdepartementet vil ikke kjøpe. Det er et spørsmål om penger.

«Stilt overfor et vanskelig valg, hvor man er nødt til å kjøpe en øy for kanskje opp under 100 millioner kroner, har vurderingen vært at de pengene kan brukes bedre på andre formål», sa justiskomiteens Peter Frølich (H) under Stortingsdebatten for et par uker siden.

Dessuten viser prognosene at det er overkapasitet på plasser med lavere sikkerhetsnivå, ifølge eks-justisminister Sylvi Listhaug (Frp).

De ansatte har en annen oppfatning. Prognosene er basert på landet under ett. Her i vest er øyen det eneste åpne soningstilbudet for kvinner. Mange mener Ulvsnesøy vil være et perfekt sted for en ren kvinneavdeling.

– Alternativet er å lage et nytt tilbud et annet sted. Det kan også bli dyrt, sier Ane Haga.

Hun viser til at Statsbygg mener det vil koste 44 millioner å oppgradere byggene på øyen, ikke 100 millioner, slik KDI har lagt til grunn.

Les også

– Jeg gruer meg litt til å slippe ut

Ideen om Ulvsnesøy springer ut av troen på behandling og at kriminelle skal hjelpes tilbake til samfunnet. «Det er i seg selv et mål å redusere bruken av straff», sto det i kriminalmeldingen fra 1978.

Men ting kan tyde på at disse særnorske, humanistiske idealene er under press.

Det foregår en systematisk nedbygging av Kriminalomsorgen. Både fengselsvesenet og psykiatrien effektiviseres og tappes for ressurser.

BT Magasinets reportasje «Fortvilelsen på celle 6143» avdekket hvordan psykisk syke fanger sperres inne på nakne betongceller. De kaster avføring i fortvilelse og truer med å gnage over egen pulsåre. Mangel på tid og penger får skylden for den massive bruken av glattcelle i norske fengsler.

Les også

Fortvilelsen på celle 6143

Samtidig ser man en økt tendens til det jussprofessor Jørn Jacobsen kaller «fiendetenkning» i strafferetten. Noen forbrytergrupper – for eksempel unge – får i økende grad samfunnsstraff og rehabilitering, i tråd med tradisjonen for å gi folk en ny sjanse. Andre – seksuallovbrytere og voldskriminelle – får stadig strengere behandling.

Fiendetenkningen avspeiles i den politiske retorikken. Straffene skal skjerpes, pedofile er monstre. Det er blitt legitimt å diskutere livstid og hevnmotiver igjen.

Kombinasjonen av demonisering av kriminelle grupper og manglende vilje til å investere i soning må få konsekvenser for de innsatte på sikt.

Og hva har man egentlig å slå i bordet med, når Niels Christie er død og straffehumanismen fremstår som en levning fra forrige århundre?

Det er god samfunnsøkonomi å behandle folk bra.

En studie av det åpne Bollate-fengselet i Italia, dokumenterer at fengselsopphold som legger vekt på ansvarliggjøring og verdighet, og som tilbyr bevegelsesfrihet, arbeidstrening og meningsfulle aktiviteter, hindrer tilbakefall og ny kriminalitet.

– Åpne fengsler gjør overgangen til livet etter soning enklere, sier Kristian Mjåland, fengselsforsker ved Cambridge University og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

Soning i høysikkerhetsavdelinger kan være intenst, smertefullt og preget av allianser og drama. Miljøet er ofte røft, bevegelsesfriheten sterkt begrenset og svært ulike mennesker er tvunget til å leve tett sammen på et lite område.

– I fengsler med lavere sikkerhet har fangene større mulighet til å trekke seg unna sosiale situasjoner og grupperinger de ikke trives i. Det gir et annet overskudd til å reflektere over hvordan de ønsker å leve i fremtiden, sier han.

Heldigvis har opposisjonspolitikerne stor omsorg for fengselsøyen. Under debatten på Stortinget i begynnelsen av april, ble det flertall for å utsette beslutningen om å legge ned til konsekvensutredningen – den såkalte KVU-prosessen – på Vestlandet er klar.

Det er uvisst når det skjer. Enn så lenge lever fengselet på Ulvsnesøy på lånt tid.

– Ulvsnesøy er åpent, naturlig, folk har lave skuldre her. Dette er ting som ikke kan måles, sier fengselsbetjent Ane Haga.

– Men én ting er sikkert: Hvis de legger ned Ulvsnesøy, får vi aldri noe lignende igjen.

En av de innsatte setter det mer på spissen: Klart det er bedre å være her enn å ligge i reimer i Bergen fengsel.