NHH er en egen planet

«Gutta» på Handelshøyskolen har alltid hatt for stor definisjonsmakt.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

NHH-DEBATTEN: Handelshøyskolen ligger på kanten av et stup, omringet av motorvei, studentblokker, bensinstasjon og Rema1000. Alt du trenger for å leve et lukket og avskjermet liv, finnes her ute. I et sånt miljø reproduserer NHH ikke bare det beste i seg selv, men også det verste. Gamle subkulturer får kanskje leve i fred altfor lenge, skriver Frode Bjerkestrand. Jan M. Lillebø

Jeg er blant dem som mener det var en historisk tabbe å flytte Norges Handelshøyskole (NHH) fra Nygårdshøyden i Bergen sentrum til Ytre Sandviken den gangen i 1963.

Der svever NHH som et himmellegeme, litt utenfor tid, rom og noen ganger folkeskikk. Den siste ukens oppstuss rundt studentmiljøet på Norges fremste økonomi-lærested er et symptom på dette utenforskapet.

Debatten bekrefter samtidig at kunnskap ikke alltid er det samme som klokskap.

Innlegget som startet det hele, er skrevet av NHH-student Sander Eilertsen. Han mener det er noe «fullstendig galt» ved skolen, og beskriver en kultur av beinhard albuebruk, dyrking av utenforskapet og noe som ligner mobbing av dem som ikke passer inn i en bestemt form.

For ordens skyld: Jeg er gift med en siviløkonom fra NHH, fra 1988-kullet. Hun bekrefter stort sett alle faktorer og erfaringer Eilertsen beskriver i innlegget sitt, 30 år etter. At NHH-miljøet har noen mørke sider, er altså ikke noe nytt.

Les også

NHH-DEBATT: Et nikkedukkehjem.

Handelshøyskolen ligger på kanten av et stup, omringet av motorvei, studentblokker, bensinstasjon og Rema1000. Alt du trenger for å leve et lukket og avskjermet liv, finnes her ute.

I et sånt miljø reproduserer NHH ikke bare det beste i seg selv, men også det verste. Gamle subkulturer får kanskje leve i fred altfor lenge.

Mange av studentene kommer hit direkte fra russefeiring til fadderuke, og noen av dem fortsetter inn i NHHs lystige gutte- og jenteforeninger, med sine ritualer og nettverksbyggende disiplin. Ikke rart det går galt noen ganger.

Det har kommet flere gode og ydmyke debattinnlegg fra studentforening og ledelse etter Eilertsens utspill.

Spesielt inntrykk gjør det at rektor Øystein Thøgersen så raskt kommer på banen og innrømmer at skolen har et problem, men samtidig understreker at de gjør gode grep for å endre den destruktive delen av studentkulturen.

Desto mer fascinerende er motinnlegget fra Erik Skutle. Han er NHH-student og tidligere stortingsrepresentant for Høyre, og trer her frem som en av skolens fremste sosialdarwinister.

I en nokså nedlatende stil skriver han at «Eilertsen må ta seg sammen», og at innlegget hans er «et makkverk». Han anklager sin medstudent for å stemple «mange tusen studenter som sosiopatiske klovner».

Skutles problem er at han med denne språkformen bare risikerer å bekrefte folks generelle fordommer mot NHH-miljøet.

Les også

NHH-DEBATT: Svartmaling med litt for bred pensel .

Den nye kritikken mot studentmiljøet føyer seg inn i en fortelling som er nesten like lang som NHHs egen historie.

Dette handler ikke om at tusenvis av studentene på NHH muligens kan være sosiopater, men at en mindre klikk av unge menn med sterk definisjonsmakt oppfører seg som idioter for å tviholde på den.

Ved å avvise kritikken så hissig, bidrar Skutle også til å undergrave rektors hederlige forsøk på å løfte NHHs omdømme. For Thøgersen har et viktig poeng: Skal du løse et problem, må du først innrømme at du har et.

Systematisk utenforskap i et studentmiljø er ille, og kan i verste fall tolkes som mobbing.

Det er de som sitter på mottakersiden av denne typen «tradisjoner» som fortjener skolens omsorg. Ikke de som prøver å forklare og forsvare mosegrodde ritualer og holdninger til kjønn og prestasjon.

REKTOR BEKLAGER: Spesielt inntrykk gjør det at rektor Øystein Thøgersen så raskt kommer på banen og innrømmer at skolen har et problem, men at de gjør gode grep for å endre den destruktive delen av studentkulturen, skriver Frode Bjerkestrand. Håvard Bjelland

Det NHHs fremskutte partyungdom heller ikke ser ut til å forstå, er at kritikken dypest sett handler om forventninger til studentene ved denne typen skoler.

NHH utdanner ledere. Disse ungdommene skal ut i samfunnet og bestyre noen av maskineriets viktigste funksjoner, fra bank, finans og forsikring, til forvaltningens fremste posisjoner i departement og politikk. Vi tillater oss å ha høye forhåpninger til dem.

Når de oppfører seg som fjortiser på speed, er det naturlig å reagere. Hvem vil ha slike sjefer?

Les også

NHH-DEBATT: Hvordan skal vi ha det på NHH?

NHH er historisk sett en litt konservativ institusjon, noe som også har gjenspeilet seg i studentmassen.

I Norge er det desidert flest kvinner som tar høyere utdannelse. De er nå i flertall i tradisjonelle mannsbastioner som juss, psykologi og medisin. Ved medisinstudiet er kvinneandelen over 70 prosent.

Men det går definitivt noe tregere på handelshøyskolen, som sliter med å nå målet om 40 prosent jenter i søknadsbunken.

Vi får krysse fingre for at kvinneandelen også ved NHH vil stige godt over 50 prosent i årene som kommer.

Det kan kanskje føre til at studentmiljøet på NHH blir mer inkluderende. Og enda bedre: Det kan gjøre noe med den elendige rekrutteringen av kvinner til topplederstillinger i næringslivet.

Machokulturen og det infantile markeringsbehovet i enkelte deler av miljøet er ikke bra for NHHs omdømme. Det er trist for alle de dyktige studentene og det svært kompetente fag- og forskningsmiljøet ved skolen.

NHH fortjener bedre. Flytt skolen til sentrum, der den kan bli en aktiv deltaker i lokalsamfunnet, slik universitetet og høyskolen er blitt så gode på. Nærmere rådhus, næringsliv, institusjoner, makt og åpen meningsbrytning. Og folkeskikk.

Alt det studentene tross alt skal forholde seg til etter at mastergraden er unnagjort.