En mentor i livet

Unge har for få kvinnelige rollemodeller ved norske universiteter og høyskoler.

FADDERUKE: Blant studentene som denne uken begynte studiene i Bergen, vil noen bli ledere innen næringsliv, politikk og akademia. Foto: Rune Sævig

  • Anne Lise Fimreite
    Bergenser og professor
Publisert:

I disse dager er det studiestart ved landets universiteter og høgskoler. Tusenvis starter et nytt kapittel i livet. Blant dem som tar fatt på studiene nå, vil noen i fremtiden bli ledere innen næringsliv, politikk, offentlig sektor og akademia. Hvem det er, er vanskelig å spå. Planer, ønsker og drømmer endres underveis i et studieløp. Tilfeldigheter og timing spiller også inn. Det var få som ante at det blant dem jeg startet studiene sammen med, var en fremtidig statsminister.

Erna Solberg og jeg studerte ved Universitetet i Bergens samfunnsvitenskapelige fakultet. Et studiested som tradisjonelt ikke scorer høyest når lederutdanninger rangeres. Men jeg fikk her en ballast som har vært uvurderlig i de jobbene jeg har hatt seinere i livet.

Like viktig som fagkunnskapen, var treningen i generelle ferdigheter. Den analytiske metodikken, de kritiske perspektivene og den reflekterende tilnærmingen har fra dag én vært en styrke i mitt yrkesliv. Det gjelder enten jeg har vært saksbehandler i fylkeskommunen, utreder og forsker i instituttsektoren eller professor og universitetsleder.

Les også

Her gjør Ylva (21) seg klar for å ta imot 1000 faddere før fadderuken

Det finnes flere enn statsministeren og jeg som er blitt ledere uten klassiske lederutdanninger. Veien til ledelse er mangslungen, men for de fleste av oss har eksemplets makt hatt stor betydning. Forbilder og rollemodeller er essensielle for mange når karrierevalg tas.

Derfor er det flott for UiB å ha en kvinnelig statsminister som æresalumn. Det gir studentene – og kanskje spesielt jentene, noe å strekke seg mot. Det viser at også jenter med selvfølgelighet kan nå til topps i politikken. På andre samfunnsområder står det ikke like bra til. Næringslivets manglende evne til å slippe frem kvinner trekkes stadig frem, men også forskning og høyere utdanning har sitt å svare for.

Om vi legger til grunn at rollemodeller har betydning for yrkesvalg og karriereutvikling, er ikke en akademisk karriere det mest opplagte valg for jenter med ambisjoner om topposisjoner. Selv om jenter er i flertall ved de fleste studieretninger og 43 prosent av alle jenter i alderen 19 til 24 år studerer mot 28 prosent av guttene, har vi fortsatt for få kvinnelige professorer og faglige ledere ved våre høyere utdanningsinstitusjoner.

Les også

Boligmarkedet er for tøft for studenter

Andelen kvinnelige professorer var i 2015 på 27 prosent, mens det var ti prosent i 1995. Men andelen har økt med kun ett prosentpoeng i året fra 2004. Med en tilsvarende vekst fremover, nærmer vi oss 2030 før måltallet på 40 prosent er nådd. Mye kunnskap og mange talent har gått tapt for norsk akademia i mellomtiden.

Å finne frem til ordninger som fremmer mangfold og likestilling krever kontinuerlig oppmerksomhet. Mye er prøvd. Mange tiltak virker ikke over tid og andre støter på begrensninger i lovverk og reguleringer. Faktabasert kunnskap er alltid viktig for å velge treffsikre virkemidler. Slik kunnskap har bl.a. bidratt til etablering av mentorordninger hvor yngre kvinner kan få diskutere karriereplanlegging og utfordringer de støter på med mer erfarne akademikere – kvinner og menn.

En mentor fungerer som støtte, men også som rollemodell. Selv om slike ordninger var fraværende da jeg startet min akademiske karriere, har jeg likevel mye godt å si om det å bli tatt under noens vinger.

Les også

NHH har et miljøproblem. Slik tar de imot de nye studentene for å bli kvitt de dårlige holdningene.

Personlig har jeg også stor tro på betydningen av at ledelsen er oppmerksom på kjønnsbalanse og på det å våge å tenke utenfor boksen. En utenlandsk kollega gjorde meg nylig oppmerksom på et forsøk i Storbritannia som tar utgangspunkt i begge disse faktorene. Med støtte fra regjeringen gjør britene nå forsøk med det som kalles omvendt mentorordning ved noen utvalgte akademiske institusjoner.

Ideen er at menn i topposisjoner skal ha en ung, kvinnelig kollega – gjerne med en annen kulturell bakgrunn – som mentor. Det legges vekt på at mentoren ikke skal fungere som assistent eller medarbeider for lederen. Mentorene læres faktisk opp for å unngå det. Prosjektet har også stor oppmerksomhet på å hindre trakassering.

Les også

– Fadderuken er viktig for at nye studenter skal bli kjent med hverandre

Det viktigste med forsøket er at ledere og andre i topposisjoner skal bli oppmerksomme på sin ubevisste forutinntatthet når de tar valg. Som prosjektlederen ved et av de involverte universitetene sier i et intervju med The Daily Telegraph: «Vi vet at alle er ubevisst forutinntatt, men jo mer du lærer om dette og jo mer bevisst du blir på det, jo mer kan du ta grep for å unngå det». De unge kvinnelige mentorenes oppgave er først og fremst å utfordre ledernes vurderinger slik at de kan ta mer gjennomtenkte valg. Målet er at dette skal føre til rekruttering av flere kvinner til toppjobber.

Dette prosjektet er ingen erstatter for tradisjonelle mentor- og traineeordninger, men det er et supplement som det skal bli spennende å følge og høste lærdom fra. Kanskje kan dette være en vei å gå også hos oss. Vi trenger kvinner i topposisjoner i norsk forskning og utdanning fordi vi trenger deres kunnskap, innfallsvinkler, spørsmål, refleksjoner og løsninger. Men vi trenger dem også som inspirasjon og rollemodeller for neste generasjon akademikere. For våre nye studenter bør det bli en like stor selvfølge at jenter kan nå til topps i akademia som i politikken.