Rød, radikal og pittelitt bakstreversk

Hei, Klassekampen. Ryktene om kulturjournalistikkens død er betydelig overdrevet.

Publisert:
Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

BEKYMRET SJEF: Sjefredaktør Mari Skurdal i Klassekampen. «Problemet med Klassekampens dekning av «kulturredaktør-gate», er at avisen fortsetter å harpe på det pessimistiske narrativet om norsk kulturjournalistikk», skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

Avisen Klassekampen er bekymret for hva som vil skje med Aftenposten når kulturredaktør Sarah Sørheim forsvinner til NTB for å bli nyhetsredaktør.

Aftenposten vil vente og se hva de skal gjøre med stillingen. I Klassekampens vinkling blir dette fremlagt som krisevarsel for kulturdekningen og for kulturredaktørens stilling i det norske samfunnet.

Løsningen for venstresidens avis og dens kilder er å være bakstreversk. De vil ha mer av det gamle, takk.

Siden jeg har en sånn jobb selv, leste jeg disse sakene med stigende undring. Klassekampen slår fast at «flere store aviser nedprioriterer å fylle stillingen som kulturredaktør», men har egentlig bare Aftenposten å vise til akkurat nå.

Feil blir det uansett. Aftenposten har ikke sagt at de skal skrote stillingen, men vurdere hvordan den skal organisere ledelsen fremover.

Sånt slurv kan kanskje skje i en nyhetsfattig vinterferieuke. Men det er spesielt intervjuet med forlagsredaktør Cathrine Sandnes som illustrerer kulturjournalistikkens problem.

Les også

Klassekampens nyhetssjef blir ordførerkandidat for Rødt

Sandnes var selv kulturredaktør i Dagsavisen i to perioder. Nå mener hun at «tendensen sier noe om stillingens statusfall».

Hun mener det er «et tap for kulturen» at kulturredaktørene stort sett ikke finnes lenger. Hun savner noen som «drar opp de store linjene i litteraturen, bildekunsten eller andre sjangere».

Utsagnet er ikke lite arrogant overfor landets kulturjournalister og kritikere. Og det er synd at Cathrine Sandnes har så lite tro på redaksjonenes evner til å gjøre akkurat den jobben.

I de fleste mediehus er det nettopp journalistene og anmelderne som er best egnet til å fange opp de lange bevegelsene i kulturlivet.

Fordi det er en sentral del av deres journalistiske oppdrag, og fordi de jobber tettest med kildene.

Les også

Grensene for høgrepolitikk i Noreg

Problemet med Klassekampens dekning av «kulturredaktør-gate», er at avisen fortsetter å harpe på det pessimistiske narrativet om norsk kulturjournalistikk:

At det finnes mørke krefter i avishusene som bevisst driver og bygger ned kulturjournalistikken – og Gud forby – legger den under vanlig nyhetsledelse. Fordi den er dømt til å tape i den digitale mediefremtiden.

Forestillingen er sliten og usann.

Hovedproblemet for norsk kulturjournalistikk er at den altfor lenge var konservativ og lite endringsvillig.

Mens resten av de redaksjonelle sjangrene var flinke til å fornye og digitalisere seg, ble kulturjournalistikken hengende fast i sceneteppet med forbausende standhaftighet.

Begrunnelsen var nettopp at kulturjournalistikk var noe helt annet enn all annen journalistikk, og derfor var spesielt verneverdig. Det kan være en av grunnene til at krisen ble ekstra følbar i kulturredaksjonene.

Her i BT er også kulturredaksjonen blitt redusert de siste fem årene, akkurat som alle andre avdelinger. BT har bevisst valgt å løfte takhøyden for fornying og eksperimentering.

Live-arrangementet Lydsjekk, podkasten Republikken, nyhetsformidling i livestudio, kritikk på video og fra scenen er noen av nyskapningene.

Men viktigst er kanskje vissheten om at kulturjournalistikk faktisk kan la seg modernisere og fungere digitalt.

For ordens skyld: Jeg har stor sans for Klassekampen, som balanserer en litt monoman, liberal norsk presse med perspektiver fra venstrekanten.

Men kulturjournalistikk må vise at den er levedyktig, også i Klassekampen. At avisen roper alarm når andre aviser forsøker å fornye norsk kulturjournalistikk, er et dårlig tegn.

Det gir grunn til bekymring for hvordan avisen skal håndtere sin egen digitale fremtid. Klassekampen er en god kulturavis på papir, men alle vet at papiret ikke varer evig.

Den pessimistiske tilnærmingen i Klassekampens saker tjener i alle fall ikke kulturjournalistikken, fordi den antyder at akkurat denne sjangeren er mer opphøyet og eksklusiv enn andre.

Det siste moderne kulturjournalistikk trenger, er et selvbilde som bekrefter alle gamle fordommer om den: At den er servil, intern, ekskluderende og selvgod.

Les også

Utan elitar stansar Noreg

Hva som drev BT til å ansette en sånn som meg som kulturredaktør, får andre svare for.

Men hadde begrunnelsen vært at BT «snudde på hælen etter kritikk» fra kulturfeltet, slik Klassekampen tror, ville jeg ikke ha tatt i jobben med greip.

Denne jobben er attraktiv, fordi jeg får jobbe sammen med landets mest fremoverlente og dyktige kulturjournalister, kritikere og kommentatorer. Og fordi jeg får lov til å skrive kommentarer som denne.

Men egentlig tviler jeg litt på at Klassekampen har særlig omsorg for en høytlønnet pamp som meg.

Sånn sett er bekymringen for kulturredaktørenes skjebne i Aftenposten, Bergens Tidende og andre aviser muligens hyklersk. Men de skal ha takk for forsøket.

Publisert: