Frp-problemet

KrF og Venstre får daglig spørsmål om hvorfor de vil samarbeide med Frp. Svarene er kanskje ikke gode, men de finnes.

STADIGE SPØRSMÅL: Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide slipper ikke unna spørsmål om Frp. De strever fortsatt med å svare. Her fra Stortinget i 2014. Også den gangen var Frp et problem for de to. Håvard Bjelland

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Når velgerne deres så tydelig misliker Frp, er det ikke rart journalister til stadighet plager KrF og V med hvorfor i all verden de holder seg til borgerlig side. Spørsmålene blir ikke færre av at sentrale politikere i Frp insisterer på å sette menneskerettighetene til side.

Frp-problemet er påtrengende. Regjeringens to samarbeidspartier strever med å få snakket nok om egen politikk i valgkampen. Regjeringsalternativet de ønsker seg (en regjering bestående av Venstre, KrF og Høyre) virker så urealistisk at journalistene er forpliktet til å spørre mer.

Les også

BTs Sympatibarometer: Se hvilke partier som ikke kan fordra hverandre

Det er egentlig bare to saker som er grunnleggende problematiske i det borgerlige samarbeidet: Klima og innvandring. Til gjengjeld er sakene blant de viktigste i vår tid. Når Venstre og KrF lener seg mot høyre, handler det - kort fortalt - om to ting:

For det første, alle de andre sakene. For det andre, ideologisk slektskap.

I saker som skole, familie, skatt, helse og næringsutvikling er det rimelig enkelt for Venstre og KrF å komme til enighet med de to regjeringspartiene. Avstanden til SV - og ikke minst til Rødt – er ikke mindre enn til ytterfløyen på høyresiden.

Rett skal være rett: KrF og Frp finner hverandre i ytterst få saker. Det er likevel feil at forholdet mellom dem har vært kontinuerlig dårlig. I forhandlinger har KrF opplevd at Frp har ønsket å gi dem mye. Utrolig nok er asyl et eksempel. I Nydalenforhandlingene i 2013 gikk Frp med på å gjøre det enklere for asylbarn å få opphold. Da Frp senere gjorde lite for å følge opp den enigheten, og oppstyret rundt asylbarna nådde nye høyder, handlet det mer om mangel på interesse enn om direkte sabotasje fra Frp sin side.

Flyktningkrisen kompliserte alt. Men det var et bredt stortingsflertall, ikke Frp alene, som strammet inn asylpolitikken så mye at den opprinnelige enigheten ble verdiløs.

Les også

Kan få borgerlig flertall selv om Venstre flopper

Like fullt: Venstre og KrF fikk gjennom noen liberaliseringer med Frp som de neppe ville fått med Ap. Det er også naivt å tro at Ap vil gjøre mye med de mange innstrammingene som har kommet siden flyktningkrisen i 2015. Landsmøtets vedtak om mulige endringer er såpass vage at en Ap-regjering fritt kan videreføre dagens politikk.

Venstres forhold til Ap er på mange måter vanskeligere å forstå enn KrF sitt. Venstrevelgerne liker Ap og Høyre like godt, og Trine Skei Grandes kontante avvisning av et samarbeid med Jonas Gahr Støre samsvarer dårlig med hvor velgerne står. Venstre står langt nærmere Ap enn Høyre i alt som har med bioteknologi å gjøre.

Rett nok står Grande nærmere både Høyre og Frp i arbeidslivsspørsmål og i synet på hvordan politikken best bør støtte opp om næringsutvikling. De er også enige om betydningen av friskoler og mange mindre saker, som karakterkrav til lærerstudenter. Men likevel – burde det ikke være mulig å få til enda mer på miljø og klima ved å samarbeide mot venstre? Jeg tror det.

En viktig forklaring på at norsk politikk også i denne valgkampen er såpass blokkdelt, ligger i det ideologiske grunnlaget. Det ideologiske fellesskapet handler særlig om forholdet mellom stat og individ. Staten skal ikke legge for sterke føringer på familiens valg. Friheten til å velge er viktigere enn å dra samfunnet i en ønsket retning raskest mulig. En bedre velferdsstat betyr ikke nødvendigvis at den blir større eller at barn tilbringer stadig mer tid i offentlige institusjoner. For KrF er dette særlig vesentlig i familiepolitikken.

Les også

– Folk har det så godt at de tror de kan prioritere miljø fremfor arbeid

I KrF er holdningen at Høyre viser partiet en respekt de ikke møter hos Ap. Kanskje er forklaringen på dette nettopp at partiene er beslektet i det ideologiske grunnlaget. Politikere i Høyre kan være uenige i for eksempel bioteknologi, men viser et ønske om å forstå deres syn på saken. I reservasjonsrettssaken ble det særlig tydelig. For de borgerlige partiene var det mulig å være uenig i saken, men likevel gjøre et forsøk på å sette seg inn i det andre partiets standpunkt. For KrF var reservasjonsretten et samvittighetsspørsmål. Særlig på venstresiden ble den fremstilt som et forsøk på å begrense kvinners tilgang til abort, noe det altså ikke var.

Den ideologiske forankringen er antagelig mindre viktig for velgerne enn for aktive partimedlemmer. Den er sjelden synlig i praktisk politikk. Like fullt påvirker de ideologiske fellesskapene hvem som etter valget vil ende opp i regjering sammen.

Frps innvandringspolitiske retorikk er for KrF og Venstre - og for veldig mange andre - særdeles problematisk. Det blir ikke bedre av de mange utspillene i valgkampen. Er det bare den retorikken man ser, vil ingen forklaring på hvorfor både Venstre og KrF så tydelig ønsker seg en fortsatt borgerlig regjering være overbevisende. Men norsk politikk handler heldigvis om veldig mye mer.