Spel for galleriet

Lurer du på hva kunstkritikk er? Ikke spør kulturministeren.

Publisert Publisert

HEVET OVER KRITIKK? «Soga om Heilag Olav» får kritikk, og kulturminister Linda Hofstad Helleland refser kritikerne. «Hun konstruerer en motsetning mellom kritikernes oppfatninger, og antall solgte billetter og lokalt engasjement. Og faller dermed inn i den slitne klisjeen som sier at dette er en kamp mellom den grinete «eliten» og selveste «folket», skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix

  1. Leserne mener

Det er sesongens gjenkjennelige mediedramaturgi: NRK henter frem en sviende kritikk av historiske spel fra Klassekampen i mars i år, pynter litt på den, og sender den ut i sommervinden som en værballong.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) lar seg lokke til mikrofonen, og sier følgende: «Tiden er forbi at noen skal fortelle hva som er god og dårlig kultur, eller kultursmak».

Reaksjonene er sterke, nettopp fordi uttalelsene kommer fra øverste hold i Det kongelige norske kulturdepartement.

Mener hun virkelig at kunstkritikken er død og begravet? Har hun forstått hva anmeldelser er? Mener kulturministeren at ytringsrommet i kulturfeltet bør snevres inn? Og: Hvor politisk opportunistisk er det mulig å bli?

Den opprinnelige kritikken kommer fra teaterviter og kritiker Julie Rongved Amundsen ved Universitetet i Oslo. Hun mener en del norske spel holder lav teaterfaglig kvalitet, er «deklamerende, ideologisk selvhøytidelige og har dårlige tekster og dramaturgi». Intet mindre.

At «Spelet om heilag Olav» på Stiklestad får hardest medfart, er kanskje spesielt tungt for kulturministeren å svelge.

Les også

EN KULE VARMT: Se scenen stå i brann på Bergenhus festning.

Hellelands reaksjon er banal. Hun konstruerer en motsetning mellom kritikernes oppfatninger, og antall solgte billetter og lokalt engasjement. Og faller dermed inn i den slitne klisjeen som sier at dette er en kamp mellom den grinete «eliten» og selveste «folket».

For øvrig er dette en kunstig todeling av verden som kommer til å plage oss gjennom hele valgkampen.

Statsråden har misforstått en hel del. Kunstkritikk er ikke en dom over folks smak eller holdninger. Kritikk er en evaluering av statsstøttet og godt besøkte forestillinger.

Den fungerer som oppspill til debatt, til refleksjon og er tilbakemelding til arrangører, regissører og skuespillere. Den er ingen evaluering av folks kritiske sans og prioritering av feriepenger.

Kulturministeren har snublet før. På selveste lille julaften i fjor la hun ut en Facebook-hilsen til nasjonen, med en nokså spesiell erklæring om hva som er norsk identitet.

Oppfordringen lød slik: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske».

Hellelands bidrag til den kompliserte europeiske identitetsdebatten var preget av slagordshopping fra nedre hylle i kulturhistoriens REMA 1000.

Les også

VIL HA PLASS: Opera Bergen vil inn i Sentralbadet.

Vi har altså en kulturminister som kaster seg rett ut i tidens store ideologiske malstrøm, uten kompass og prinsipielt kart.

Kulturpolitisk plasserer hun seg derfor også et stykke til høyre for sitt eget parti.

Det triste med hele denne saken er at Helleland ikke nærmer seg de mest interessante aspektene av forskernes spel-kritikk. Den handler om at sommerspelene kan være noe manipulerende i sin tilnærming til norsk historie.

Eller for å sitere teaterviter og kritiker Tora Optun, at «spel ofte er kunst som propaganderer nasjonalistiske holdninger». Spelene kan altså være egnet til å appellere til det laveste i vårt patriotiske sinnelag.

Det hadde vært en interessant debatt, det.

Publisert