Den siste viking

Ennå tar kystfiskere fisk på turistenes bekostning i Lofoten. Det vil Fiskeridepartementet nå ha en slutt på, skriver journalist Morten A. Strøksnes.

Publisert: Publisert:

MORTEN A. STRØKSNES

Nusfjord er et av Lofotens eldste og best bevarte fiskevær. Stedet kunne vært en perfekt kulisse for innspilling av en hamsunroman. Men tankene går til Hamsun av andre årsaker. Det står nemlig en ung mann og tar 50 kroner inngangspenger fra folk som vil inn til Nusfjord.

I avisartikkelen «Et Ord til os» (1910) skrev Hamsun om turisme. Bergen var verst rammet: «Tusind Udlændinger vrimler opp i byen, vrimler ned igjen til Skibene og Togene, vrimler videre ind i Fjordene. Hele Landet staar i Turisttrafikens Tegn... Og Landet er forberedt, Befolkningen indøvet, Fader og Søn har begivet sig ned til Grinden for at aabne, de står med Huen i Haanden for aa fange op Kobberskillingen fra Automobilen, som suser gjennom ledet. Vi har omgjort landet til et latterlig og intetsigende Schweiz.»

Hamsuns største bekymring var at turismen gikk ut over jordbruket. Han så ikke for seg at turismen skulle true fiskeriene. Nordlendingen var derfor minst «moralsk skadet» av turismen.

Søringan kjøper rubbel og bit

I dag er turisme den største næringen i Lofoten. Investorer sørfra har like godt kjøpt rubbel og bit av fiskeværet Nusfjord. I likhet med andre steder i Lofoten er Nusfjord omgjort til en temapark over fortidens kystliv. Welcome to Fishland.

Her finnes restaurant, hotell, en tilgjort gammel landhandel — og sikkert et par keramikkverksteder i de nedlagte fiskemottakene. Havfiske og fuglesafari arrangeres. Rorbuene er fulle av italienere, polakker, svensker, tyskere og nordmenn. Når jeg lusker langs de bratte bergene på leting etter en teltplass, får jeg den samme følelsen som når jeg sniker på trikken i Oslo. Hele ideen med Nusfjord er at man skal ha betydelig mindre penger når man drar enn da man kom.

Rullende fryserier

Om kvelden kommer en diger gummibåt fresende inn i havna. Turister fra Bayern og Tyrol har vært ute på havet. Fangsten er eventyrlig. Man kunne tro de hadde brukt ringnot. Men dette er industrifiske med stang. Fire tyskere har halt inn flere dusin storsei, noen torsk, mange store steinbiter og et par bøtter makrell. Sløyingen tok en time, selv om jobben ble utført av to lokale «fiskere». Fangsten fraktes hjem i de rullende fryseriene som også kalles bobiler. Noen kommer fra Tyskland i personbiler med fryseboks på tilhengere.

Hvis Hamsun hadde sett denne tyske invasjonen, ville han krakelert. Hadde han i tillegg hørt Fiskeridepartementet i forrige uke, ville han rodd rett vest og søkt asyl på Island. Da ble en revolusjonerende fiskeripolitikk lansert av ekspedisjonssjef Johan Williams. Norge skal satse mer på turistfiske og mindre på kystfiske, fordi turistfiske gir større ressursutbytte.

Det hjelper ikke

Fisk er riktignok Norges nest største eksportartikkel. På Kontinentet etterspør man stadig mer fersk fisk, som også gir best betalt. Kystfiskerne leverer fersk fisk av høyere kvalitet enn noen andre fiskere. Men det hjelper ikke. At turister kommer til Lofoten for å fiske ubegrenset og gratis, er ifølge Fiskeridepartementet mer lønnsomt enn at den samme fisken eksporteres av norske yrkesfiskerne. Man må nesten ha varig svekkede sjelsevner for ikke å se skjønnheten i resonnementet. Hvorfor ikke gi turistene et par fat olje i tillegg? I det minste burde de få skyte noen reinsdyr eller sauer og hive i dypfryseren. Først da vil disse to næringene virkelig bli lønnsomme.

I årtier har staten betalt kystfiskerne for å hugge opp båtene sine. Den har innført en kvoteordning som best kan sammenlignes med privatiseringen i Sovjetunionen etter kommunismens fall. Aktive fiskere fikk kvoter, altså en eksklusiv rett til ressursene kystfolket alltid har hatt felles. Hver kvote var et gyllent vinnerlodd, men alle gevinstene ble delt ut i første trekning. Kvotene kunne selges til høystbydende.

Selger kvotene, kjøper hus i Spania

Resultatet var forutsigbart: Mange fiskere solgte kvotene og kjøpte hus i Spania. Kvotene havner på stadig færre hender. Unge folk slipper ikke inn i fisket uten å gjøre seg til gjeldsslaver. For å betale avdragene til banken tvinges fiskere til juks og rovfiske. Nå fremstilles de i tillegg som brysomme konkurrenter til turistfiskerne. Det finnes en løsning: Fiskerne kan flytte til utlandet og kommer tilbake som turister. Da kan de fiske så mye de bare ønsker, også kysttorsk som er vernet fra norske fiskere.

I Lofotens Hus i Henningsvær henger bilder av «nordlandskunstneren» Karl Erik Harr. Her er veggene dekket av kitsch som dyrker nordlandskulturen i form av mennesketomme, dypt nostalgiske bilder av det gamle kystlivet. Harr ynder å kalle sin relikviekunst for «autentisk». Men i dag er turismens iscenesettelse det mest autentiske i Lofoten. Den siste viking er kommet helt sist. Hans maskuline livsstil er dømt til undergang i konkurranse med de feminine næringene vår tid og kapitalismen som sådan fremmer. Været er for øvrig det eneste som kan ødelegge en ferie Lofoten.

Publisert: