Titteljaget

Vi lever i en tid med konstant jakt etter titler.

Publisert:

Frode Molven, forlagsredaktør i Spartacus

I min stilling merker jeg dette mer enn de fleste andre. Jeg har mareritt om at forfattere jager meg ut i kvikksand med lite kommuniserbare titler. Titlene har komma i seg eller er på flere setninger eller på fremmede, kanskje hittil ukjente språk.

Å finne gode boktitler blir bare vanskeligere med årene. I min barndom tenkte jeg at det fantes et begrenset antall melodier og at Mozart hadde funnet de fleste. Gjelder dette titler også?

Når forfatteren selv er merkevaren, kan boken hete hva som helst. Unni Lindell kunne gitt ut krimboken «Mysostmysteriet» så lenge navnet hennes sto i store typer på omslaget.

Men for alle de andre skal tittelen både vekke interesse hos den som skal kjøpe boken, den skal pirre noen til å ville skrive om den, samtidig som den skal si noe vesentlig om innholdet, og i hvert fall ikke lede tankene på villspor. (Jeg har opplevd at klassikeren «Irenes fitte» av Louis Aragon er blitt oppfattet som en bok om Irland.)

Assosiasjonsangst

Helst bør tittelen også ha en vri som gjør at de snakkende hodene som dyrker det som er «annerledes» og «friskt», fatter interesse. Men i en tid der ingen løfter øyenbrynet over mus med menneskeører på ryggen, er det vanskelig å sjokkere med boktitler.

Noen ganger jobber en seg så tett inn i alle mulige alternativer at en nesten må tas av oppgaven. En blir så nærsynt og klar over livsfarlige assosiasjoner at en nesten gir opp språket, trekker seg tilbake og begynner å se etter om stueplantene drikker nok vann. Underveis er selvsagt all kreativitet og spontanitet forduftet. En dag står du og lurer bak hjørnet med rare øyne, klar til å kaste deg over postbudet for å få et duggfriskt innspill.

En gang jeg arbeidet i et annet forlag husker jeg redaksjonens intense glede over endelig å finne en tittel til en bok om skytterlag: «Midt i blinken» ble den hetende. I dag vil jeg si at den tittelen er altfor treffende.

Vegetoterapi er vrient

Men det er ingen enkle utveier. En kan ikke skrive av titler, slik andre skriver av bøker. «Tante Sofies verden» eller «Reisning ved salmens slutt» går ikke nødvendigvis like bra som sine forelegg.

I mitt forlag ble det for lenge siden utgitt bøker med titler som «Karakteranalytisk vegetoterapi» og «Deterritorializations». Begge disse krever solide fraspark når markedsavdelingen ringer bokhandleren på Toten for å få dem til å ta inn noen eksemplarer.

Oftest blir en enige om tittel til slutt. Men hvordan går en frem, om forfatteren virkelig har bestemt seg for en skrekkelig tittel? Min oppskrift (som ikke må røpes til noen) er at en da med et uttrykk som tilkjennegir at dette vet vi best , presenterer et hårreisende forslag. Når forfatteren har hentet seg inn etter sjokket, vil en kunne møtes på midten uten å oppleve at noen har måttet gi seg.

Aksjon og motaksjon

Om dette ikke virker, er titteldebatten i gang. I dag foregår titteldiskusjoner på e-post, sms og telefon. (Bare i ytterst få og bitre tilfeller foregår de per brev, faks eller bud.)

Når det er gått så langt, må en se opp for den demokratiske fellen . En setter sitt eget tittelforslag i den elegante skrifttypen garamond og forfatterens forslag i courier og sender dem ut for å få objektive uttalelser fra kolleger, konsulenter og venner. Snart ramler støtteerklæringene inn, som samlet oversendes forfatteren for å virke overveldende.

Men da viser det seg at forfatteren alt er godt i gang med en tilsvarende aksjon, til enda flere venner (siden hun ikke ligger søvnløs med tittelmareritt kan hun utvungent bevege seg på byen og få venner).

Den tomme luft

Og sent på natten, rett før et nytt tittelmareritt starter, ringer forfatterens mor for å si sin mening.

Å lage titler er ingen vitenskap, men en tek . Som all erfaring kan den lede på villspor. Det finnes nok av dem som i viktige spørsmål lener seg tilbake på en magefølelse som egentlig bare er luft. Når ens egen erfaring møter andres erfaringer kan en ikke argumentere endelig for hva som er best. En kan aldri være sikker på at en har rett.

Undertitler er imidlertid en helt annen og langt vanskeligere historie.

MARVIN HALLERAKER

Publisert: