Den utilgivelige ondskapen

Hvordan forholder familiene til de drepte seg til grusomhetene? Hvilke tanker og følelser har de i forhold til Anders Behring Breivik? Er de fylt med hat og bitterhet over det han har gjort? Eller har noen tenkt tanken å skulle tilgi ham?

ETTER TERROREN: Istedenfor hat og bitterhet har budskapet etter terroren vært mer respekt, kjærlighet, toleranse og demokrati.

  • Uib
  • Førsteamanuensis I Filosofi
  • Espen Gamlund

Norge begynner så smått å vende tilbake til det normale etter de forferdelige terrorhandlingene som rammet landet fredag 22. juli. Reaksjonen på denne ondskapen har nok overrasket mange. Istedenfor hat og bitterhet har budskapet vært mer respekt, kjærlighet, toleranse og demokrati. Dette har vakt stor interesse langt utover landets grenser, og Norges reaksjon står utvilsomt i skarp kontrast til amerikanernes hevngjerrighet etter 9/11.

Hvorfor skal vi tilgi mennesker som har gjort så forferdelige ting?

En ting er imidlertid hvordan vi som nasjon fremstår, eller ønsker å fremstå, etter en slik tragedie – som et åpent og raust samfunn som tar del i sorgen til de pårørende, og som maner til mer toleranse og demokrati. En annen ting er hvordan de pårørende selv forholder seg til det som har skjedd. Jeg har den siste tiden tenkt mye på hvilke følelser familiene til de drepte sitter igjen med. Hvordan forholder de seg til grusomhetene? Hvilke tanker og følelser har de ovenfor Anders Behring Breivik? Er de fylt med hat og bitterhet over det han har gjort? Eller har noen tenkt tanken å skulle tilgi ham?

Et klassisk etisk spørsmål

Man kan ikke kreve at de berørte av terrorhandlingene skal reflektere over sin egen reaksjon, langt mindre at de skal fundere over hva som er den beste måten å reagere på. Likevel reiser denne tragedien et klassisk etisk spørsmål om hvordan vi bør reagere på urett, eller i dette tilfellet, på ondskap.

Den 8. november 1987 ble ti mennesker drept i Enniskillen-bomben i Nord-Irland. Et av ofrene for denne terroraksjonen – plantet av IRA – var Marie, datteren til Gordon Wilson. Når Wilson senere ble intervjuet på TV, ga han uttrykk for å ha tilgitt de som sto bak terrorhandlingen som drepte hans datter. "Jeg ønsker dem ingenting vondt", sa han. Den 2. oktober 2006 gikk Charles Carl Roberts IV inn på en skole i Pennsylvania, og skjøt og drepte fem jenter før han tok sitt eget liv. Alle de drepte jentene var medlem av Amish, en kristen sekt som lever utenfor det amerikanske samfunnet. Kort tid etter drapene ga flere av de pårørende uttrykk for å ha tilgitt drapsmannen. "Hvis Gud har tilgitt oss, hvorfor skal ikke vi kunne tilgi andre mennesker?", var det en som sa.

Behovet for tilgivelse

I begge disse tilfellene ser vi eksempel på ubetinget tilgivelse. Dette er en tilgivelse som gis uten betingelser eller vilkår, og som har sterke røtter i vår kristne tradisjon. Mange vil betrakte en slik ubetinget tilgivelse som beundringsverdig, som et eksempel til etterfølge. Hvordan kan vi la være å beundre personer som makter å heve seg over det hatet som ville vært en naturlig reaksjon på slike forferdelige handlinger? Nå er det imidlertid langt fra alle som uten videre ville applaudere Wilson og Amish-folkets tilgivelse. For mange er tilgivelse slett ikke en berettiget respons på terror og overlagt drap. Her ville de stilt det motsatte spørsmål: Hvordan kan vi unngå harme og forargelse overfor personer som begår slik ondskap?

Dette er spørsmål som har betydning for hver og en av oss, og som derfor krever at vi tenker igjennom og forsøker å formulere noen svar. Vi har alle støtt på situasjoner som utfordrer vår evne til å tilgi, og vi har alle følt på behovet for å bli tilgitt. Diskusjonen rundt tilgivelse berører viktige spørsmål rundt hvordan vi skal forholde oss til våre medmennesker, og om hvordan vi best kan reise oss igjen – både individuelt og kollektivt – etter at urett har rammet oss.

Grunner til å tilgi

De fleste vil sannsynligvis mene at Wilson, Amish-folket, samt de pårørende etter terrorhandlingene den 22. juli, har all grunn til å hate og forakte den eller de som drepte sine kjære. Likevel fant både Wilson og Amish-folket grunner til å tilgi. Ikke nok med det, de fant at tilgivelse var å foretrekke fremfor hat og forakt. Men hvordan er det mulig? Hvorfor skal vi tilgi mennesker som har gjort så forferdelige ting? Overført på det som har skjedd i Norge: hvorfor skal de som har mistet sine kjære i Oslo eller på Utøya tilgi Behring Breivik? Er det ikke bedre å holde fast ved forestillingen om at den urett de har lidd berettiger hat og forakt overfor denne mannen for all fremtid?

Fanget i fortiden

De som taler tilgivelsens sak hevder ofte at tilgivelse har en verdi fordi den frigjør oss fra en vond offertilstand. Den lar oss unnslippe en vond fortid samtidig som den åpner opp for en ny fremtid. En person som bærer på nag og hat til overgriperen er fanget i fortiden, mens den som tilgir unnslipper hatets klør og kan gjenvinne kontrollen over livet sitt. "Ingen fremtid uten tilgivelse", sa Desmond Tutu i forbindelse med forsoningsprosessen i Sør-Afrika. Selv om det utvilsomt er mye sannhet i dette budskapet, er det grunn til å være varsom med å anbefale tilgivelse på blå resept til ofre. Dette vet psykologer en del om.

"Jeg er et sadistisk svin"

Samtidig er det feil å påstå at tilgivelse er nødvendig for å komme seg videre i livet etter å ha lidd en stor urett. Det er ingen grunn til å tro at tilgivelse er den eneste måten et offer kan bearbeide sin sorg og sine traumer på. Noen ganger kan for eksempel hevn gjøre samme nytten. Det beste eksemplet jeg kan komme på her er Lisbeth Salander, hovedpersonen i Stieg Larssons Millenium-trilogi. Gjennom hele oppveksten har Salander vært offer for vold og seksuelt misbruk, og på et tidspunkt i historien tar hun personlig hevn på sin overgriper ved å tatovere "Jeg er et sadistisk svin, et krek og en voldtektsmann" på kroppen hans. På den måten merker hun ham for livet slik han har merket henne for livet gjennom sine overgrep. Denne historien illustrerer den terapeutiske rollen som hevn kan spille for de som er ofre for en stor urett. Selv om hevnen har mange problematiske sider ved seg, er det en illusjon å tro at den ikke kan spille en like viktig psykologisk rolle som tilgivelse når det gjelder å forløse den harmen og bitterheten som ofre ofte går gjennom.

En passende straff

For de pårørende etter terrortragedien i Oslo og på Utøya er kanskje verken tilgivelse eller hevn alternativer. Kanskje er det viktigste for dem at rettferdigheten skjer fyldest, ved at Behring Breivik får en passende straff. Men hva vil være en passende straff for det han har gjort? Han blir ganske sikkert sittende i fengsel i lang tid fremover, men ingen straff står egentlig i forhold til det han har gjort. Ingenting kan bringe de drepte tilbake. Personlig kunne jeg ønske at han på et tidspunkt knakk sammen og følte på den angeren og skyldfølelsen som ville være på sin plass etter det han har gjort. At han skulle ønske det hele var ugjort, og at folk kunne tilgi ham. Da hadde han i hvert fall hatt det vondt – det hadde vært noe. Min tilgivelse hadde han uansett ikke fått. For det han gjorde er utilgivelig.