Hva hører fostre?

Mine beregninger og overlegninger omkring dette tema har utløst uventet diskusjon, der miljøer i Bergen synes spesielt aktive. Jeg vil også gjerne delta i diskusjonen.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

Av professor emeritus dr.ing.

Asbjørn Krokstad

Og det passer godt at det er i Bergen interessen er stor. Byen har jo en særdeles god kompetanse innen lyd i vann; både ved UiB, Chr. Michelsens Institutt og Havforskningen. Det er nemlig forskjellene mellom lyd i luft og lyd i væske som er den sentrale bakgrunn for mine konklusjoner.

Vi vet jo at et spedbarn er utrolig utviklet helt fra fødselen av. Høreorganet endres neppe ved fødselen. Men miljøet endres, fra et væskefylt miljø for fosteret i livmoren, hvor selv mellomøret (innom trommehinnen) er væskefylt, til luftmiljø etter fødselen. Etter at mellomøret er drenert, er øret til de aller fleste spedbarn et glimrende sanseorgan, som fanger opp det vi voksne hører og vel så det. Og de lærer fort hvilke lyder som er viktige. (I tillegg til det de intuitivt reagerer på.)

Lyd forplanter seg i væske, men litt annerledes enn i luft (gasser). Vann (og de fleste væsker) har en egenvekt ca. 800 ganger høyere enn luft. 1 liter vann veier som kjent 1 kg, 1 liter luft 1,3 gram.

Lydhastigheten i vann er omkring 4,5 ganger høyere enn i luft. Og kanskje det viktigste; partiklene i en væske svinger særdeles lite frem og tilbake i en lydbølge; ca. 3400 ganger mindre enn partiklene i luft. Disse forskjellene fører til at vi bruker helt andre prinsipper for å lage mikrofoner som tar opp lyd i luft, enn hydrofoner som tar opp lyd i vann.

Øret er en mikrofon, ikke en hydrofon. Det er særdeles effektivt i luft, lite effektivt i væske. Og spesielt lite effektivt når mellomøret også er væskefylt.

I en væske vil den lette trommehinnen følge væskens bevegelse, som er særdeles små selv ved høye lydtrykk. Og det er trommehinnens bevegelse som gjennom mellomørebenene utløser de nervepulsene i sneglehuset som vi oppfatter som lyd. Jeg har beregnet forskjellen mellom trommehinnens bevegelse i væske og luft til å tilsvare en frekvensuavhengig hørselssvekkelse i området 60-70 dB. En slik hørselssvekkelse krever et kraftig høreapparat hvis en skal forstå vanlig tale; og det er bare den mest øredøvende rockemusikk som kan gi musikalsk glede.

Min påstand er altså: Fostret kan fra visse utviklingsstadier høre, men hører lite. Og selv rockemusikken forstyrres av lyd som produseres i moren kropp. Det aller viktigste; skaderisikoen er liten. En lydtopp over ca. 130 dB kan skade et voksent øre. Spedbarnets øre er mindre, så vi bør nok her holde oss under 110 dB. Men fosteret vil tåle opp til 170-180 dB. Så moren og eventuelt andre i nærheten vil være stokk døve lenge før fosteret. Fosteret er altså velsignet beskyttet både mot skade og mot plagsomt sterk lyd.

Det er altså bare enkel regning som har utløst all denne diskusjonen. Noen vil nok spørre; når det var så enkelt, hvorfor er det ikke gjort før? Jeg ville neppe ha gjort det jeg heller hvis ikke dr.med. Steinar J. Karlsen ved Aker sykehus hadde spurt meg. Nå skader det jo ikke å tro at fosteret kan høre både normal tale, sang og Bachs cembaloverker.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Kommunen har én klar oppfordring etter festhelgen

Hvis du vet at du har vært for tett på andre på 17. mai, har Bergen kommune en bønn til deg.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Alarmen gikk da de skulle på fest. Da tok Sunniva direkte kontakt med smitte­sporerne.

  2. Bygger skrekkhus i det gamle NRK-studioet på Minde

  3. Tix til finalen: – Det største jeg har opplevd

  4. Kommunen har én klar oppfordring etter festhelgen

  5. «Gabler snakker som Kevin Vågenes’ parodi på Sophie Elise»

  6. – På vei ut av møtet kaller hun de andre «jævla idioter»