Norge er et produkt av verden

Norge opplever i likhet med alle andre fredelige og rike land at folk fra andre land ønsker å bosette seg her av ulike grunner. Men det er ikke mer innvandring til Norge enn til de andre landene rundt oss.

INNVANDRERE: I Norge, som i andre land, opplever mange av de innvandrede at det er vanskelig å finne arbeid og venner eller sosiale nettverk, skriver innsenderen.

Elisabeth Ivarsflaten
  • Skribenten er førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk
    Jeg har forsket på politikk knyttet til innvandring og innvandrede minoriteter i Europa i mer enn ti år som norsk statsviter tidvis bosatt i Storbritannia, tidvis i USA, men de siste årene i Bergen. I tiden etter 22. juli har norske aviser, og noen utenlandske, trykket mange tankefulle og gode innlegg om norsk samfunn og politikk. Likevel synes jeg at mange av innleggene som har diskutert såkalt innvandringspolitikk har manglet noen perspektiver på norsk samfunnsutvikling som jeg mener er viktige. Noen av disse vil jeg forsøke å gjøre rede for her.

Ikke lett å komme hit

Norge opplever i likhet med alle andre fredelige og rike land at folk fra andre land ønsker å bosette seg her av ulike grunner. Men det er ikke mer innvandring til Norge enn til de andre landene rundt oss. Dette gjelder spesielt hvis vi ser bort fra arbeidsmigrasjon innad i EØS-området. I likhet med landene rundt oss har norske politikere siden midten av 70-tallet gjennomført flere innstramminger i asyl— og innvandringspolitikken. Resultatet er at det ikke er lett å innvandre til Norge i dag fra utenfra EØS-området.

Midt på treet

Selv om det alltid knytter seg usikkerhet til migrasjonsdata, er det riktig å si at vi har uvanlig god oversikt over innvandring til og utvandring fra Norge. Kort fortalt, så viser disse tallene at Norge har hatt mer innvandring enn utvandring siden tidlig på 1970-tallet. I andre rike land i Europa, spesielt de forhenværende kolonimaktene, startet denne trenden tidligere. I dag plasserer Norge seg midt på treet blant rike land når det gjelder antall innvandrede relativt til resten av befolkningen.

Globale endringer

Årsakene til at Norge, og alle landene rundt oss, har opplevd innvandring fra både fjern og nær i akkurat denne perioden, og til tross for streng innvandringspolitikk, er mange og sammensatte. Men helt enkelt går det an å si at global migrasjon har økt fordi geografiske avstander er blitt mindre betydningsfulle. Denne globale endringen har vært drevet av teknologiske nyvinninger (transportmidler, pc’er, internett etc.), utvikling av handel og finans, og utvidet internasjonalt politisk samarbeid. Utviklingen har hatt mange konsekvenser som folk flest opplever som positive: Vi kan reise langt og mye, vi får tak i billigere og større utvalg av varer og tjenester og vår industri og vårt næringsliv har fått tilgang til større markeder (og vi har dermed kunnet bli rikere).

Langt fra allmektige

Innvandringen til Norge og de andre rike landene rundt oss må ses i sammenheng med disse globale endringene. Norge er et produkt av den verden vi lever i, og våre politikere har en del manøvreringsrom, men er langt fra allmektige i sine forsøk på å påvirke verden rundt oss.

I Norge, som i andre land, opplever mange av de innvandrede at det er vanskelig å finne arbeid og venner (eller sosiale nettverk). I alle land som har erfaring med innvandring viser det seg at dette er aller vanskeligst for førstegenerasjonsinnvandrere – blant denne gruppen er arbeidsledigheten ofte høyere enn blant sammenliknbare ikke-innvandrede grupper. Slik er det også i Norge. Dette sier ikke noe om evnene til disse individene, men det sier mye om hvor vanskelig det er å starte på nytt, ofte fra bar bakke og i tillegg i et ukjent land. Fordi Norge har relativt kort erfaring med innvandring, utgjør førstegenerasjonsinnvandrere en større andel av våre innvandrede minoriteter en hva tilfellet er i en del andre land.

Fattigdomsfeller

Erfaringer fra andre land tyder på at det – med unntak av noen typer arbeidsinnvandrere – er svært vanskelig å oppnå full inkorporering av førstegenerasjonsinnvandrere i samfunns- og arbeidsliv. Det viser seg derimot at det er mye mer rimelig å knytte forhåpninger til at annengenerasjon, altså barna til de som innvandret, skal klare seg ganske bra på skole og i arbeidsliv, og at tredjegenerasjon, altså barnebarna, skal klare seg svært bra.

For at dette optimistiske scenariet skal slå til i Norge er det viktig at ikke de innvandrede og deres etterkommere blir fanget i ulike fattigdoms- eller eksklusjonsfeller. Enkeltmennesker og institusjoner i mottakersamfunnet har en viktig rolle å spille her, samtidig som det også hviler et ansvar på de innvandrede. Det viktigste ser ut til å være at innvandrede og ikke-innvandrede møtes rutinemessig i helt ordinære hverdagsgjøremål.

"Verdens beste land"

Jeg er en av dem som tror at det vil bli lettere å være norsk for alle og enhver dersom samfunnsdebatten ikke hele tiden tar som utgangspunkt at "Norge er verdens beste land". Til tross for dette, ønsker jeg å trekke frem et positivt aspekt ved det norske samfunnet som jeg mener at alle i Norge har grunn til å være stolte av: Norge har i etterkrigstiden (som de andre skandinaviske landene men ulikt de fleste andre rike land) oppnådd stor grad av sosial mobilitet. Det vil si at norske barns fremtidsmuligheter i relativt liten grad er avhengige av foreldrenes sosiale status. Dette gjør, etter min mening, at det norske samfunnet med rette kan betegnes som mer rettferdig enn mange andre samfunn.

Viktig og vanskelig

På bakgrunn av den relativt høye sosiale mobiliteten har alle i Norge, både innvandrede og ikke-innvandrede, er det grunn til å være optimistiske i møte med fremtiden. Men erfaringer fra andre land viser tydelig at vi ikke kan ta for gitt at barna til innvandrede nordmenn skal få oppleve at deres muligheter ikke er begrenset av foreldrenes bakgrunn. Her har alle vi som utgjør det norske samfunnet og politikerne våre en viktig og vanskelig oppgave foran oss.