Mange vestlendinger forteller sine historier om fattigdom. Les dem her.

Denne artikkelen er over tre år gammel

I desember og januar har Bergens Tidende samlet inn historier fra fattige her på Vestlandet. I en rekke innlegg har de fortalt sine historier.

I tillegg har forskere, politikere og hjelpeorganisasjoner løftet frem ulike perspektiver på fattigdom.

Resultatet er serien «Historier om fattigdom». Så langt har 1.270.000 mennesker lest disse fortellingene på bt.no. Her er artiklene BT har publisert:

– Å fortelle tidligere klassekamerater at jeg var alenemor på Nav, ble for skamfullt

Den enslige moren hadde gledet seg til jubileet for 10. klasse. Så meldte hun seg likevel av. Hun skammet seg. To år tidligere hadde hun blitt sykmeldt.

– Det ble starten på et økonomisk helvete, skriver hun.

– Jeg har følt meg motarbeidet og tråkket på hele veien. Det er sant som de sier. Man må være frisk for å være syk på Nav.

Les kvinnens historier her.

– «First Price-mat er ekkelt, det er noe dritt»

– En jente i klassen til datteren min sa at «First Price-mat er ekkelt, det er noe dritt». Jeg tenkte at det må hun ha hørt hjemme. Slike holdninger rammer familier som har lite å rutte med, skriver en 35 år gammel enke i Bergen med eneansvar for tre barn.

Les hennes debattinnlegg her.

– Noen er født til å slite, andre til å leve godt. Sånn er det.

55-åringen Valeriu Zalar fra Romania lever av å tigge. Hver dag står han utenfor kjøpesenteret Galleriet i Bergen med pappbegeret sitt.

– Det er godt å være her, selv om det er kaldt. Folk hilser på meg og snur seg ikke vekk. Jeg er så takknemlig for at folk her har helse og vilje til å gi, sier bestefaren.

Ni år gammel ble han påkjørt av en beruset sjåfør og mistet benet. Les fortellingen hans her.

– Jeg har selv sett fattigdom gå i arv

Komiker og journalist Thomas Anthun-Nilsen er fra Løvstakken, en bydel i Bergen med større levekårsutfordringer enn andre.

– Mang en gang har jeg stått på en standup-scene og tullet med at det er kun to måter å komme ut av Løvstakken på: flaks eller fengsel. Selv kom jeg meg bort, skriver han.

– Når jeg snakker med ungdom fra Løvstakken som tror at de kommer til å forbli fattige resten av livet, gjør det noe med meg. Med alvorlig mine sier de at de har funnet sin plass i livet. Nederst ved bordet.

Les Anthun-Nilsens debattinnlegg her.

– Gratulerer til alle som får mer verdighet

– I en glimrende artikkelserie har BT gitt ordet til alenemødre, arbeidsløse, lavtlønnede, gjeldsofre, sosialhjelpsmottakere, uføre og mennesker på arbeidsavklaringspenger, skriver Thorleif Bertelsen i Rødt Bergen.

– Likevel presterer avisen å gå imot byrådets budsjettforslag om å bruke 40 millioner til å få sosialstønaden opp på summen Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) anbefaler som en minimumsinntekt. Hva vil BT?

Debattinnlegget til Bertelsen kan du lese her.

– Jeg er nederst på rangstigen

– Vi trodde at livet skulle bli enkelt her. Det ble det ikke, skriver en eritreisk kvinne.

Hun har mann, tre barn og kom til Norge i 2012.

– Vi trenger ikke sulte her, men økonomien vår er dårlig, og på mange måter er vi fattige i Norge, sammenliknet med nordmenn flest. Vi skiller oss ut. Jeg er nederst på rangstigen, jeg har ikke frihet. Det er vondt å føle seg mindre verdt enn andre.

Les hennes historie her.

– Jeg er den usynlige mannen

For ti år siden fikk palestineren endelig avslag på asylsøknaden sin. Siden har han vandret rundt i bergensgatene; hjemløs, jobbløs og alene.

– Jeg lever på andres barmhjertighet. Bekjente stikker til meg en hundrelapp nå og da, gir meg et måltid mat, lar meg innimellom sove over. Hos dem får jeg dusje og vaske de få klesplaggene jeg har, skriver han.

47-åringen er statsløs og ureturnerbar, men får ikke arbeidstillatelse i Norge. Les historien hans her.

– Inkassovarslene var flere enn julekortene

Uføretrygdede Anette (45) bor alene på 20 kvadratmeter på Løvstakken og savner barndommens bekymringsløse jul.

– Selv om ribben og multekremen står på bordet, hviler det en skygge over julegleden: Alle utgiftene som lurer under overflaten, skriver Anette.

Hun ville likevel gi sin voksne datter en fin jul.

– Jeg fant et billig, lite juletre og kjøpte gaver på kreditt.

Les Anettes fortelling her.

– La oss strekke ut en hånd til de hjemløse i Bergen

– Hjemløse er mennesker som deg og meg, skriver forfatter Henning Jon Grini.

Han lanserer en idé han mener kan være med på å løse situasjonen for hjemløse både her hjemme og internasjonalt:

– Tilby de hjemløse permanent bosted uten betingelser, deretter et tilbud om helhetlig hjelp og oppfølging.

Les innlegget her.

– Fattigdom gir oss dårlig selvtillit

Polske Justyna Kotowiecka har bodd i Bergen i seks år. Familieøkonomien er dårlig, og det største marerittet er å bli arbeidsledig.

– Fattigdom avler dårlig selvtillit. Hver dag våkner jeg med tanker om at jeg burde ha styrt livet mitt annerledes, tatt bedre avgjørelser, skriver Kotowiecka.

Les hennes historie her.

– Vi har kun råd til å delta i en av tre bursdager

Hun bor sammen med sin vesle sønn i en kommunal bolig i Bergen blant rusmisbrukere og kriminelle. Alenemoren har dårlig råd, men skjuler det så godt hun kan. For eksempel har hun ikke nok penger til å la sønnen gå i alle bursdager han blir invitert til.

– De vi velger bort, får en hvit løgn om at vi er bortreist eller noe lignende. Det må bare bli sånn, skriver hun.

Her forteller hun med egne ord.

– Du kan gjøre enkle grep som sørger for at ingen er utenfor

Vi omgås alle av noen som kjemper mot fattigdom, skriver Siv Lyngtun i Kirkens Bymisjon, og kan alle kan ta ansvar for å løfte andres virkelighet opp fra mørket og ensomme kroker.

– Ikke gå i den klassiske fellen hvor du forteller barna dine at «det finnes andre som har mindre enn oss, stakkars», og lar det bli med det, skriver Lyngtun.

– Sørg for at du gjennom egne handlinger viser dem at merkeklær, dyr bil og fint hus er noe du har, ikke noe du er, og at det gjør verken deg eller dine meninger mer verdt enn andres.

– Jeg fikk slengt fattiglus etter meg

– Jeg har skrevet mye i mitt liv, men jeg tror denne teksten har vært den vanskeligste å skrive.

Krister Hoaas jobber i Lerøy Seafood, er styremedlem i SK Brann og tidligere BT-journalist. I dette innlegget i serien «Historier om fattigdom» forteller han om hvordan det var å vokse opp i trange kår.

– Jeg fikk slengt «fattiglus» etter meg noen ganger, og ja, det svidde, men jeg tror ikke alle rundt oss visste at vi hadde det trangt, skriver Hoaas.

Les hans historie.

– Den norske fattigdommen er godt gjemt

Ønsket om å holde forholdene hjemme skjult, går igjen i serien «Historier om fattigdom», skriver Frøy Gudbrandsen, sjefredaktør i Bergens Tidende.

Ofte handler det om hvor flaut og skamfullt mange synes det er å mangle penger. Men for foreldre kan det også handle om at de vil skåne barna for følelsen av økonomisk usikkerhet.

– Det finnes nesten forbausende mange veier til fattigdom i dette rike landet. Ofte sykdom, uflaks eller rett og slett dårlige valg. Det som er felles, er hvor altomfattende pengemangel er i hverdagen. Likevel er gjerne venner, naboer og selv egen familie uvitende om hvor ille det egentlig står til med økonomien.

Les kommentaren her.

– Ingen vet at jeg er fattig

Hun har tre fagbrev, full jobb og er frisk. Likevel strekker ikke pengene til. Fattigdommen skjuler hun selv for sine aller nærmeste.

– Målet er å ikke gå i minus. Minus betyr at alt velter, skriver alenemoren fra Bergen.

Historien hennes engasjerte sterkt da den ble publisert tidleg i desember, og meldinger fra folk som ville hjelpe, strømmet inn. Du kan lese historien her.

– Fattigdom er bare et onde. Punktum.

– Det er sjelden politikerne våger å si rett ut at fattigdom har en antatt funksjon i den norske modellen: At vi «trenger» fattigdom for å få trygdemottakere til å «komme seg opp om morran» og ut i arbeid, skriver David Chelsom Vogt.

– Men er det riktig at vi trenger fattigdom?

Les Vogts resonnement her.

– Vi gjemmer fattige bak ordet «lavinntektsfamilie»

Klassen til Monika Schelanders sønn har «vedtatt» at enten er hele klassen invitert i barnebursdag, eller så er ingen invitert. For å få råd til å feire 12-årsdagen hans, måtte hun pante flasker. Hun tar et oppgjør med forestillingen om at fattigdom ikke fins.

– Jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom det vi har gått gjennom, skriver hun.

Historien hennes kan du lese her.

– La oss slutte med gaver i barnebursdager

– Kjære småbarnsforeldre, la oss forene oss, oppfordrer Heidi Bøhagen.

– La oss bli enige om å slutte med gaver i barnebursdager! Kanskje det nettopp er de som har råd til å kjøpe dyre gaver, som bør foreslå at vi lar være? Kanskje de som kan leie Leos Lekeland, skal bake langpannekake og lage fiskedam?

Her kan du lese debattinnlegget til småbarnsmoren og forfatteren.

– Vi er fattige blant dei rike

En mor skriver om å være fattig i et av byens beste strøk. Her forteller kvinnen om forskjeller som blir svært synlige.

– Fattigdom i Norge handler om å ikke ha råd til det andre tar for gitt

Debattleder Liv Skotheim har i høst møtt mange fattige på Vestlandet.

– Å ikke ha lykkes i et av verdens rikeste land oppleves som ekstra skamfullt, skriver hun.

Les Skotheims kommentar om BT-serien «Historier om fattigdom» her.

– Jeg tenkte aldri at jeg var fattig

Byråd for arbeid, sosial og bolig (Ap), Lubna Jaffery, trodde barndommen hennes var helt vanlig. Først som voksen så hun hvor langt foreldrene og lokalsamfunnet hadde strekt seg for at hun skulle få kjenne seg som alle andre.

– Jeg er evig takknemlig for alle menneskene som har løftet meg på min vei, skriv ho.

Les historien til Jaffery her.

– Nav-systemet er ei fattigdomsfelle

– Meiner me alvor med å bygge eit moderne samfunn, er fattigdom ein enkel ting å gjere noko med, skriv Kjell Magne Fagerbakke i kommunikasjonsgruppa BIEN Norge:

– Me føreslår at alle får utbetalt eit minimumsbeløp i form av ei grunninntekt.

Les Fagerbakkes argumentasjon her.

– For barn er fattigdom mer enn bare dårlig råd

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, har flere psykiske vansker og helseplager, mer søvnproblemer og opplever oftere negative livshendelser.

– Dårlig økonomi kan sette en sunn utvikling på spill, skriver forsker ved UiB og Norce, Tormod Bøe.

Kronikken hans finner du her.

– Kredittkortselskapene heiv penger etter meg

Raymond Lie var rusavhengig i 14 år. Da han ble nykter, satt han igjen med 300.000 kroner i forbrukslån. Nå må han bruke resten av livet på å betale tilbake.

– Jeg ber til høyere makter om at det ikke dukker opp uforutsette utgifter. At vaskemaskinen ikkje går i stykker, at buksen ikke rakner.

Les historien hans her.

– Nå trenger vi et fattigdomsbrøl!

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, har de samme evnene og like stort potensial som alle andre. Men mulighetene deres til å utvikle seg selv og sine talenter, er mye dårligere.

– Dersom vi fortsetter på samme, rådville vei fremover, står vi i fare for å miste grepet på utviklingen, skriver samfunnsforsker Karin Gustavsen.

Les kronikken hennes her.

– Den sosiale ulikheten i Norge er ekstremt stor

Barnefattigdommen i Norge er tredoblet siden tusenårsskiftet, ifølge SSB. Pilene peker feil vei også i Bergen. Her er tallet på familier som ber om hjelp, doblet på få år.

– Mange føler på at det er selvforskyldt og skammer seg, sier forsker Hilde Danielsen.

Les artikkelen her.

– Mitt liv har handlet om å overleve

– Barndommen gjorde meg psykisk invalid. Jeg er fanget i fattigdomsfellen og kommer meg ikke ut, skriver en 54 år gammel kvinne fra Vestlandet.

Ho vokste opp med grov omsorgssvikt og fysisk og psykiske overgrep i en familie uten kjærlighet, trygghet eller samhold. Nå ønsker hun bare å høre til.

Les hennes historie her.

BT-leiar: – Det er inga skam å vere fattig

– Tittelen på denne leiarartikkelen stemmer ikkje. For det er diverre skamfullt å vere fattig i Noreg i dag. Det er i seg sjølv ein viktig konsekvens av fattigdomen: Ikkje berre har du dårleg råd. Du skammar deg i tillegg. Det må vi som samfunn gjere noko med, skriv BT på leiarplass.

– Jeg tror en trenger å bo i nærheten av andre med samme økonomi

I fem år var Bente Simonsen og sønnen fattige i et fint strøk. Det var de verste årene i livet hennes. Da de flyttet til en kommunal bolig, ble det bedre for begge. Hun mener det er feil å tenke at vi bør spre de kommunale boligene.

– I en oppgang med ensomme minstepensjonister, innvandrere og rusmisbrukere, fant vi oss til rette og fikk det bedre, skriver hun om sin egen opplevelse.

Les Simonsens historie her.

– Jeg er den evige ringevikaren

Firebarnsmoren Khitam fra Palestina har sendt 500 jobbsøknader. Hun har utdanning i engelsk og pedagogikk, men er bare blitt innkalt til intervju to ganger.

– Alt jeg drømmer om er en fast jobb og et hus jeg eier, skriver Khitam.

Historien hennes leser du her.

– Ingen kan hjelpe alle, men sammen kan vi hjelpe mange

Selv når pinnekjøttet og riskremen står på bordet, ligget et mørke over julen for mange. Alle utgiftene som lurer under overflaten, skygger for julegleden.

Men det fins lys i desembermørket. Renate Aralden Håvåg var en av dem som trengte hjelp. Nå redder hun julen for andre. Les hvordan i BT-magasinet.

– En myte at fattige sløser bort pengene sine

Rundt 160 mennesker møtte frem, da BT inviterte til møte om fattigdom i Media City Bergen midtveis i desember.

Der diskuterte Monika Schelander fra KIL Fond, fattigdomsforsker Tormod Bøe og sokneprest i Slettebakken menighet, Thor Brekkeflat, hvordan det oppleves å være fattig i Norge.

Les om møtet her.

– For mange barn er det en fulltidsjobb å skjule at foreldrene har dårlig råd

Som samfunn har vi i stor grad erkjent hva det gjør med barn å vokse opp med foreldre som ruser seg, eller er alvorlig psykisk syke. Men hvordan dårlig økonomi påvirker barna, snakker vi mindre om, skriver kronikkforfatterne fra Kirkens Bymisjon.

– For noen barn starter livet i motbakke, med dårligere odds enn flertallet i Norge. Mange av barna bærer på en skam, og det går utover selvfølelsen, skriver Arne Liljedahl Lynngård og Adelheid Firing Hvambsal.

Les kronikken her.

I serien «Historier om fattigdom» har BT også publisert en rekke nyhetsartikler om sosial ulikhet i Vestland. Disse kan du lese her.

Hver uke leverer Ellen gratis mat til fattige i Bergen. Etterspørselen er enorm.

Matsentralen i Åsane leverer ut 400 tonn overskuddsmat fra de store butikkjedene hvert år.

– Kapasiteten vår er helt sprengt. Det er så mange som vil ha. Behovet er helt enormt, forteller Monica Rieber-Mohn Fuhr, daglig leder for Matsentralen.

56 ulike hjelpeorganisasjoner deler ut maten videre til trengende i bergensområdet. En av disse er KIL Fond, som ble startet for tre år siden og leverer mat til mellom 80 og 90 familier og personer hver uke.

– Vi er over 40 frivillige som kjører ut matkasser til fattige i bergensområdet, forteller Benedicte Nygård.

Les mer om utkjøringen av gratis mat her.

Tallet på familier i Bergen som ber om økonomisk hjelp, er doblet på få år

Nye tall viser at 5,8 prosent av alle unge under 18 år i Bergen lever i lavinntektshusholdninger, også omtalt som barnefattigdom.

De geografiske forskjellene i byen er store. Verst står det til i levekårsområdene Solheim nord og Slettebakken med over 20 prosent barnefattigdom.

Forsker Hilde Danielsen fra Norce er ikke overrasket over tallene:

– Den sosiale ulikheten er ekstremt stor.

Les mer om økningen i barnefattigdom her.

I denne bydelen i Bergen er hvert fjerde barn fattig

1650 barn og unge i Årstad lever under lavinntektsgrensen. Det er nesten en dobling siden 2005. Slettebakken og Årstad er blant områdene i landet med størst barnefattigdom, viser ferske tall fra SSB.

Slettebakken skole har en opphopning av levekårsutfordringer.

– Det kan være barn som har motorisk uro, problemer med å konsentrere seg, eller lettere psykiske lidelser. Vi ser også at mange barn har problemer med å regulere følelsene sine. De blir gjerne lett sinte, forteller rektor Torgeir Skjælaaen.

I kampen mot fattigdom tenkjer Ullensvang utanfor boksen

Ein splitter ny vandrarheim i Kinsarvik er ikkje berre eit tilbod til Trolltunga-turistane, men også eit konkret tiltak mot den aukande fattigdommen i heradet. Ullensvang tilbyr langtidsledige ein jobb å gå til og løn, i staden for trygd.

– Å få delta i arbeidslivet er eit bidrag mot fattigdom og utanforskap både på kort og lang sikt. Men for mange er det ei stor utfordring å koma seg inn på jobbmarknaden. Derfor har me sett på personane i porteføljen vår på ein heilt ny måte, forklarar den lokale NAV-leiaren.

– I staden for å sjå etter formell kompetanse, har me sett etter kva talent dei har, og prøvd å løfta dei opp. Det handlar om å bruka pengane på ein smartare måte og har vore ein kjempesuksess!

Les kva Ullensvang har gjort her.

BT meiner: – Fleire kommunar bør la seg inspirere av Ullensvang. Gje folk jobb i staden for trygd.