Til de unge, til framtiden, til veien videre!

Plutselig kan vi si «vi» med mindre sjenanse.

I KØ FOR Å KONDOLERE: Kondolanseprotokollene som er lagt ut i rådhus overalt i Norge og i norske ambassader i verden, danner utkast til en bedre verden, skriver Espen Stueland. Her er ungdom fra AUF, og andre berørte, på vei inn for å signere kondolanseprotokollen i universitetsaulaen i Oslo tidligere denne uken.

Espen Stueland

Det var vår framtids ungdom og ideene vi vil bygge framtiden på som ble angrepet. Framtiden er ikke lenger den samme. Vi har mistet mange vi skulle dele den med. Vi vil aldri få dem tilbake. Familier, kjærester og venner har blitt frarøvet sine kjæreste. Det er forferdelig. Etter ondskapen, hvor går vi? Hvor og til hvem går vi med vår sorg? Hvem kommer til oss med sin sorg? Vi har alle søkt sammen. I byer og tettsteder har folk benyttet den tunge tiden til å vise samhold og medfølelse med dem som har lidd tap. Alle ord vi meddeler hverandre, hvor vanskelig de enn er å formulere nå, er fylt av varme og vilje. Når vi tar del i sorgen, skaper det et fellesskap vi ikke visste om på forhånd.

Plutselig kan vi si «vi» med mindre sjenanse. For alle er vi rammet. Noen er personlig og direkte rammet av Breiviks vold og ondskap. Kollektivet, det store vi, er rammet fordi våre verdier og framtidens nasjonsbyggere ble angrepet. Men Breiviks attentat på framtiden er slått tilbake av dette store fellesskapet.

Dere unge ble grusomt meid ne d under massakren på Utøya. Attentatet vil komme til å forme deres framtidige felleskapsfølelse og politiske bevissthet. Vår framtid vil se annerledes ut etter dette. Symbolene på samhold og medmenneskelighet har på kort tid vokst seg uendelig sterke. All mobilisert trøst gjør oss større enn vi er som individer. Fellesskapet er tvunget fram av nødvendighet, men ingen kunne på forhånd vite at det skulle bli et så solid fundament for byggingen av framtiden. Kondolanseprotokollene som er lagt ut i rådhus overalt i Norge og i norske ambassader i verden, gir utkast til en bedre verden, en forpliktelse til å støtte ungdommen.

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Vitnesbyrdene fra Utøya beskriver en mann så skruppelløs at det går kaldt og svart gjennom oss. At de som var der har gått inn i oppgaven med å dele og fortelle om sine erfaringer, midt i sin egen sorg og utmattelse, må vi være takknemlige for, og beundre. Meddelelsene deres er de første stegene videre, og derfor de viktigste ordene som er sagt etter ugjerningen. Men også våre politiske ledere har trådt fram som samlende skikkelser, og skapt en verdig ramme for fellesskapets sorg.Anders Behring Breivik satset totalt feil i livet sitt og skapte massiv sorg. Hvor i Breiviks liv det gikk galt, hva som endret kursen hans så fatalt, hva som fikk ham til å slippe taket i omgivelsene og melde seg fullstendig ut, det vet vi foreløpig ikke. Men noen må finne det ut, for å forstå, og forhindre at noen vokser seg like små og stusselige. Kan vi forhindre folk i å gro til liknende anti-mennesker? Breivik var åpenbart et menneske som trengte hjelp, men ikke oppsøkte den. Skal man gjøre forsøk på å forstå ham? Har vi noe valg? At noen vil vegre seg, er forståelig og akseptabelt. Men å forstå det onde og det syke er nødvendig. Raseriet som Breivik henga seg til, hatet han lot seg forme av, og som han forvekslet med rasjonalitet, er en realitet.

Det har ikke opphørt. Vi må aldri glemme at han ikke er alene om å støtte den ideologien han baserte sin ondskap på, og at ideologien bærer i seg kimene til slike handlinger, selv om den ikke er disse handlingene. Det er to separate fenomener. Ideologier, meninger og handlinger må møtes på forskjellige måter. Ekstreme virkelighetsoppfatninger må korrigeres. Breiviks tanker og ideer var tillatte innenfor demokratiets rammer, men i ham fant de gjenklang i en mørk skyggeside som ble til utilgivelige handlinger. Forvillelsen som formet ham dag ut og dag inn, planleggingens og forberedelsens små og store steg, avskjermingen fra det sosiale, alt hemmeligholdet han henga seg til, ærgjerrigheten som drev ham, gjorde ham stadig mer ensom. Han sorterte bort alt som ikke bekreftet hans hatefulle versjon av tingenes tilstand, og voktet på seg selv for ikke å framstå ekstrem i noen fora. Han satte til side all tvil som kunne fortelle ham at han var på ville veier, og unngikk meningsmotstandere. Som fritt individ hadde Breivik hele tiden mulighet til å oppgi sitt «prosjekt». Forvillelsen igangsatte sykelige mekanismer som må identifiseres, og som vi må være på vakt mot i framtiden.

Massakren på Utøya var også et angrep på det mest dyrebare. På liv, tillit og framtidstro. Han forsøkte å lure ofrene til å tro at de var i trygge hender, før han meide de forsvarsløse ned.

De overlevendes gjengivelser av det han sa underveis, viser ham som beregnende og fullstendig uimottakelig for andre menneskers følelser. At noen kan la seg styre av slike emosjonelle nullnivåer, er skremmende. Handlingen er blitt møtt med en unison medmenneskelighet på tvers av klasser og etnisiteter, åpenlys sorg. Dette er desto mer beundringsverdig.

Det er den sterkeste tilbakedrivelsen av det meningsløse. Den krakilske ondskapen er slått ned med en fellesskapsfølelse som etterlater oss stolte, selv om vi skulle ønske at det ikke hadde vært nødvendig.