En tidskapsel i nytt lys

ANMELDELSE: I diskusjonen om hvordan Nasjonalmuseet skal presentere sine samlinger, bør Rasmus Meyers samlinger studeres, mener BTs anmelder.

Publisert Publisert

PERIODEROM: Blumenthal-rommet stammer fra 1760-tallet og fremstår -bokstavelig talt - i nytt lys etter renoveringen av Rasmus Meyers samlinger.

Den gule sal rommer både Ole Bulls flygel og malerier fra Düsseldorfskolen.

  • Lars Elton
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Køene utenfor Rasmus Meyers samlinger sist helg vitnet om at det er betydelig interesse for den største samlingen av Edvard Munchs kunst utenfor Oslo. Men Rasmus Meyers samlinger er mye mer enn et godt utvalg av den verdensberømte kunstnerens hovedverker.

I Munchs jubileumsår er det all grunn til å minne om at samlingen har et historisk perspektiv som går tilbake til 1700-tallet, og at bredden i kunstsamlingens samtidsperspektiv fra tiden rundt år 1900 er av topp klasse. Her er det mange hovedverk i norsk kunsthistorie. Derfor er det all grunn til å bringe samlingen frem i lyset.

Les også

Det gamle navnet skapte forvirring. Så da ble det dette.

Lys-metaforen er ingen floskel. Den er ment å forstås bokstavelig. For med renoveringen av bygget åpenbarer det seg en samling som i denne kritikers hukommelse har ligget i et dunkelt halvlys, gjemt bak et glemselens slør som nå er revet bort.

De fleste som har vært innom arkitekt Ove Landmarks tunge og ganske lukkede museumsbygning, vil huske opplevelsen som mørk og dyster. Den nybarokke bygningen anno 1924 har relativt små vinduer høyt på veggene, og inngangen er trukket tilbake mellom to fløyer og bak en avvisende brystning. Eksteriøret er uforandret, men når man først er innenfor vil publikum fort merke at stemningen er mye mer behagelig. Det viktigste er at interiørene har fått farge, og at kunsten nå er badet i et behagelig lys.

Den største investeringen utgjøres av et nytt lysanlegg med dagslysnøytralt LED-lys. Alle malerier som presenteres er renset, og kunsten trer frem på en måte vi knapt har opplevd før. Grunnet problemer med leveransen er ikke lysanlegget helt ferdig, men de nye lysforholdene står i skarp kontrast til det gultonede lyset vi husker fra den forrige presentasjonen.

Størst effekt har lyset i de historiske perioderommene i første etasje, der møbler og andre gjenstander nå er godt opplyst. LED-lyset gjør at det er en fryd å studere detaljene i gyllenlærstapetet, som Rasmus Meyer fikk reddet fra Kroepelien-huset i Øvregaten.

Likeledes er de flotte veggmaleriene i Blumenthal-rommet en opplevelse der de trer frem fra historiens mørke: I den tidligere belysningen kunne man på en regnværsdag fort overse dette fantastiske rokokkointeriøret datert rundt 1760. Med den nye belysningen fremstår rommet som en historisk perle med allegoriske fremstillinger vi kan kjenne oss igjen i den dag i dag.

Les også

Kunstig Kode

Malingslagene på veggene i første etasje er undersøkt, og mange steder kan du se såkalte malingstrapper. Man har lagt seg nær opptil de opprinnelige fargene, noe som gjør at for eksempel den gule sal med Ole Bulls flygel igjen er gul, etter å ha vært rød i mange år.

Rødt fungerer dårlig sammen med mørk mahogni. Det er kanskje ikke like heldig at ett av de tre rommene med J.C. Dahls malerier er blitt lakserødt fremfor Pompeiansk rødt, slik fargetrappen viser.

Størst effekt har fargevalgene i annen etasje, der veggene tidligere var hvite. Hvert rom har sin farge innenfor en avstemt palett.

Den er litt mer "skitten" enn fargene i første etasje, og dette gir suiten av rom en samlende karakter. Det skapes en stemning som underbygger den fortellingen museet ønsker å formidle.

Det hører også med at det er lagt nye tregulv i første etasje, at det er lagt løse tepper oppå korkgulvet i annen etasje og at overlyset i annen etasje nå er opplyst med LED lysrør.

Overlyset representerte tidligere et betydelig problem fordi det ga variasjoner i klimaet. Forskjellene kunne være så brå og store at de skadet kunstverkene.

Nå er systemet lukket, klimaet er stabilisert, og lyset er mykt og behagelig. Dette er for øvrig samme problem som man har brukt som argument for å stenge Nasjonalgalleriet i Oslo. At det lar seg gjøre å løse klimaproblemet i Bergen, burde gi debatten om Nasjonalmuseet en ny dreining.

Endringene i interiørene bidrar til en betydelig forbedring av publikums opplevelse. Bildene henger tettere enn tidligere, og noen steder, som i portrettrommet i annen etasje, er det gjort et poeng av å utnytte plassen best mulig.

Samtidig er det plassert ut benker, og publikum vet å benytte muligheten. Dermed tar de seg bedre tid, og opplevelsen fester seg. Konsentrerte informasjonstekster henger på veggene for hver ny periode, og det er i tillegg QR-koder som gir tilgang til ytterligere informasjon.

Kunsten og interiørene spiller på lag, og den stemningen som skapes legger til rette for god formidling. Dette er helt i tråd med de endringer som er gjort med presentasjonen i Lysverket under direktør Erlend Høyerstens ledelse.

kode_alex.jpg

Med rommene som viser Nikolai Astrup, Bergensavantgarden, Modernismen og ikke minst Kunstlaben for barn, er museet tilført en formidlingsglede som fungerer godt pedagogisk.

Forskjellen skyldes farger på veggene, scenografisk montering, mulighet for interaktivitet og gode informasjonstekster. Ikke minst gir denne typen montering en estetisk opplevelse som underbygger kunstens formidlingsverdi og skaper fortellinger som publikum ikke kan oppleve andre steder enn i museet.

Det er sjelden å finne private samlinger med en tilsvarende tyngde som Rasmus Meyers. I Norden er det naturlig å sammenligne med Thielska galleriet i Stockholm og Den Hirschsprungske samling og Ordrupgaard i København. På samme måte som disse er Rasmus Meyers samlinger en lukket enhet med kunst fra et avgrenset tidsrom.

Den ekstra fordelen Rasmus Meyers samlinger har er at den fremstår som en tidskapsel som forteller oss en god del om industrimannen og samlerens samtid og hvordan endringene i samfunnet påvirket kunsten. Særlig i de historiske perioderommene, der kunst presenteres sammen med møbler og andre gjenstander, forteller Rasmus Meyers samlinger om slike sammenhenger.

Dette faller inn under en ny, museumsfaglig trend der Rijksmuseum i Amsterdam går foran. Museet åpnet for en måned siden, og da var alt snudd på hodet. Det eneste som var uforandret var plasseringen av Rembrandts "Nattevakten". Den viktigste forskjellen i den kronologiske presentasjonen er at kunsten presenteres sammen med klær, kunsthåndverk, skipsmodeller og andre gjenstander.

Sammen med informasjonsrike tekster til hver enkelt gjenstand setter dette kunsten inn i en samfunnsmessig sammenheng som forklarer kunstens vilkår i sin samtid.

I diskusjonen om hvordan Nasjonalmuseet skal presentere sine samlinger er Rijksmuseum og Rasmus Meyers samlinger helt klart steder som bør studeres.

Bergenssamlingen er en tidskapsel som forteller om en avgrenset periode. Nasjonalmuseet skal presentere hele nasjonens historie med kunst, kunsthåndverk, design og arkitektur som akse. Det er en unik mulighet som krever nytenkning. Nasjonal inspirasjon finner Nasjonalmuseet i Bergen.

Når Nasjonalmuseets representanter kommer til Rasmus Meyers samlinger vil de se at mye gjenstår. Budsjettet er begrenset til 3,5 millioner kroner, fra museets eget budsjett og private donatorer. Museet har fått til mye, men nå er det på tide at stat, fylke og kommune trår til slik at det bygningsmessige arbeidet kan fullføres.

Lars Elton er kunst— og arkitekturkritiker, frilansjournalist og redaktør basert i Oslo. Han er mest kjent fra VG, der han har skrevet siden 1999. Han har tidligere vært anmelder i Dagbladet, Morgenbladet, Aftenposten og Klassekampen, og han publiserer jevnlig i ulike tidsskrifter. Han har også vært redaktør for NIL/Norske interiørarkitekter og møbeldesigneres landsforenings årbok i perioden 2003 – 2011.

Publisert