Kjære alle sammen

TIL UNGDOMMEN: Midt i avmakten og tristheten og sorgen finnes et glimt av håp, skriver artikkelforfatteren. Her fra minnemarkeringen ved Den blå steinen på Torgallmenningen.

  • Pedro Carmona-alvaréz

Det har vært noen svarte dager foran TV-apparatet. Jeg har følt meg merkelig språkløs hele helgen. Jeg har tenkt på at jeg som forfatter burde ha sagt noe, at jeg som både forfatter og innvandrer i alle fall burde si noe. Men alt jeg prøve å skrive, alt jeg prøver å tenke, blir bare et sammensurium, et kaos av følelser og grufulle bilder.

Les også

[No available link text][No available link text]

Kjæresten min og jeg tilbrakte helgen på hytta til foreldrene hennes, og det var en sterk, nesten grotesk kontrast mellom stillheten på Bømlo og det infernoet som minutt for minutt ble avdekket på skjermen. Vi snakket nesten ikke de første timene, fredag ettermiddag og kveld. Først bomben i Oslo, noe som i seg selv var forferdelig, men så begynte ondskapen å sive inn, som i et mareritt. Vi satt og stirret på TV-skjermen, men vi stirret også på andre ting, på noe mørkt og grufullt, på et hat som er oppsiktsvekkende.Les også:

Les også

[No available link text]

På lørdag morgen ringte faren min , fra Chile der han bor, og han knakk sammen på telefonen, han var utrøstelig. Han tenkte på ungdommen, sa han. Faren min var aktiv i Arbeiderpartiet de 20 årene han bodde her til lands, og på telefonen minnet han meg på at han flere ganger var på Utøya, og sa han visste hva slags ungdommer som dro dit for å være sammen og for å lære om politikk.

På lørdag kveld, da vitnesbyrdene fra ungdommene som overlevde begynte å dukke opp på nyhetene, da var det min tur til å knekke sammen; en gutt fortalte at han hadde vært på toalettet da han hørte de første skuddene på Utøya. Han trodde først det var en dårlig spøk — at noen tullet med bombeangrepet i Oslo - og skyndte seg ut for å si ifra. Men på vei ut fra toalettet møtte han en annen gutt, som sa dette ikke var noe spøk, at det var på ordentlig, og dyttet ham inn i båsen igjen. Der gjemte guttene seg, mens de hørte hvordan Anders Behring Breivik regelrett massakrerte vennene deres. Det er rart å tenke på, sa gutten på TV, at det var en norsk mann som gjorde dette, og at det var en norsk muslim som dyttet meg inn i toalettet og reddet livet mitt.

Og midt i avmakten og tristheten og sorgen : et lite glimt av håp, et håp om at det en gang kan være mulig å forvandle denne massakren til en blomst. Et håp om at denne generasjonen, som uten tvil er merket for livet, tar ansvar for seg selv og sin fremtid og forvandler sorgen og raseriet til politisk og sosial bevissthet. Et håp om at de unge som nå vokser opp i Norge, klarer å forvandle dette gigantiske arret til et like svært jævla skjold: Gjerningsmannens drøm er at denne forkvaklede, onde handlingen, skal resultere i kulturell og rasemessig renhet . Har vi hørt dette før? Oh, Yeah. Men verden er ikke ren. Den har aldri vært ren. Verden har alltid vært befolket av mennesker som reiser seg opp og stikker av, som er sultne og stikker av, som går om bord i et skip og reiser over havet, som svømmer som gale over det samme havet fordi deres kontinent er et ulevelig sted.

Og sånn fortsetter det: Argentina er fullt av etterkommere av italienere og engelskmenn og tyskere og gudene vet hva. USA er en lapskaus. Spania var fullt av jøder og maurere og når Irland ikke hadde en dritt å spise, dro irene andre steder, steder der de kunne leve og vokse opp og mate ungene sine. Tanken om r enhet er en forskrudd oppfatning av at det finnes noe som er mer ekte , mer opprinnelig enn noe annet.

Sånn sett er Anders Behring Breivik prikk lik et hvilket som helst islamistisk terrorist-rasshøl. Og vi må ikke la oss lure av den smørja som er hans manifest, som ikke er annet enn avskrift og filosofisk mumbo-jumbo.

Jeg tipper dere også har sittet og sett på TV . Jeg tipper også dere har stirret på de andre tingene, på det mørke og grufulle, på det oppsiktsvekkende hatet. Oppsiktsvekkende, men ikke uforståelig, husk det! Hva er vårt våpen? Vårt våpen er vårt hode og vårt hjerte. Vårt våpen må være å forstå alle ting; Anders Behring Breiviks bitterhet, hans litenhet , hans enorme kulturelle arroganse og hans retorikk – det er med andre ord på tide å begynne å ta kommentarfeltfacistene på alvor. Hardt mot hardt, folkens, med knyttnever i hjertet.

Norge er det landet som tok imot min familie og meg tidlig på åttitallet, da vi rømte fra høyrevridde diktaturer i Latin-Amerika. Jeg også har vært på sommerleir, spist tørr kneip med syltetøy og nugatti, badet i kaldt vann, forelsket meg og vokst opp og spist smalahove og klippfisk. Det er mange av oss, og jeg vet at dere vet.

Det var mange degoser og pakkiser og negre og gulinger som også felte tårer i helgen. Og det er fordi vi også elsker dette landet, fordi Norge også er vårt hjem.

SKRIVER TIL UNGDOMMEN: Pedro Carmona-Alvaréz