Jeg hadde to oppgaver i bryllupet, møt opp presis og svar ja på alle spørsmål
For min kommende kone var situasjonen en ganske annen.
- Erik Hanøy
Denne artikkelen er over seks år gammelDen 14. juni 2014 sto jeg på toppen av Damsgårdsfjelletog nøt utsikten av vakker bergensk natur som lå badet i sol fra en skyfri himmel. Jeg følte en indre ro, det var som om tiden sto stille, rundt meg hørtes kun lyden av fuglekvitter og fjern trafikk. Det var da kameraten min Leif tenkte at nok var nok.
«Nå synes jeg nesten vi bør begynne på hjemturen. Du skal være i kirken om to timer!»
Historien begynner i september året før, da jeg gikk ned på kne og fridde til min samboer.Mellom september og juni hadde det egentlig ikke vært så mye å tenke på, i hvert fall ikke for min del. Mine oppgaver i bryllupet var meget enkle, jeg skulle bare sørge for å stille tidsnok i kirken, og svare ja på alle spørsmål som kom fra prestens munn. Hvis jeg i tillegg var villig til å forberede en liten tale så var det storveis, da var det ingen som brydde seg om hva jeg holdt på med.
Les også:
Slik fikk vi hvilepuls på aktiv ferie
For min kommende kone var situasjonen en ganske annen, allerede dagen etter frieriet var hun i gang, hun trommet sammen en drøss med venninner og kvinnelige familiemedlemmer. Det er kanskje en overdrivelse å si at hun opprettet en komité, men det var neimen ikke langt unna.
De neste ni måneden e var de travelt opptatt med å besøke brudemesser, lese bryllupsmagasiner, besøke hver eneste brudesalong i mils omkrets, nettet ble saumfart på jakt etter bryllups-blogger, de drev research på festlokaler, vurderte blomster, bestikk, duker, bordpynt, catering og avanserte bordkort. Disse ble til slutt bestilt fra USA, norskproduserte bordkort strakk tydeligvis ikke til.
Damene la ned utallige timer med forberedelser og det var tydelig at de nøt hvert sekund. Kollegaer ble hentet inn som servitører, en tidligere nabo skulle stille med veteranbil, fotograf ble bestilt og hold deg fast, hun hyrte til og med inn Nordnæs Bataillon! Det ble gjort avtaler med frisør, hotell, hudpleier, sminkedame og en visstnok særdeles flink dame som var ekspert på bryllupskaker.
Les også:
«Unisex-toalett er det dummeste siden Cola med kirsebærsmak»
Alt dette foregikk mens jeg hadde minimalt med oversikt. En dag fikk jeg for eksempel telefon fra det bergenske rockebandet Fenrik Lane, som lurte på om jeg visste hvor mange låter de skulle spille.
Jeg var riktignok frempå en gang i ny og ne for å sjekke at vi ikke gikk mot en budsjettoverskridelse på nivå med operaen i Oslo, men i det store og hele så følte jeg at min rolle var redusert til å være et nødvendig onde. Jeg var han som hadde best av å ikke vite.
Bortsett fra et durabelig utdrikkingslag i vakre Loen og et grundig besøk på Vinmonopolet, så var jeg svært lite involvert. Det var egentlig bare å la skuten få seile etter vinden, jeg hadde jo ikke så mye jeg skulle ha sagt uansett. Ikke engang påkledningen fikk jeg bestemme selv. Noen dager før bryllupet dro nemlig madammen frem en hvit silkevest med blomstermønster! Den hadde jeg vær så god å ta på meg i bryllupet! Jeg følte at jeg så ut som den franske Solkongen fra Versailles, men hva gjør man ikke for kjærligheten?
Les også:
Etter drøye 20 sekunder følte jeg en sviende smerte
Hvorfor bringer et bryllup frem slik flammende lidenskap og engasjement hos damene? Hva er det som får dem til fullstendig å bikke over i reinspikka galskap?
Tja, jeg har ikke den fjerneste idé, og smartere mannfolk enn meg har heller ikke noe fornuftig svar å gi, så det vil nok forbli et mysterium.
Men det skal de ha disse damene, de klarte virkelig å stelle i stand et uforglemmelig bryllup, så det var nok til det beste at jeg ble plassert på sidelinjen.
