Forståelig frykt

Det er ikke rart pressen til tider blir oppfattet som del av eliten den skal overvåke, skriver Leserombudet.

Terje Angelshaug

DE ALLER FLESTE kilder i mediene er såkalte elitekilder. Det vil si at de sitter i overordnede stillinger eller har spesialkompetanse på ett eller annet område. Dette faktum er litt paradoksalt ettersom en av pressens viktigste oppgaver er å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre» (Vær Varsom Plakaten pkt. 1.5). Nettopp fordi elitekildene dominerer, blir pressen til tider oppfattet som del av eliten den skal overvåke. Den type kritikk har også vært rettet mot BT.

Dersom avisen skal leve opp til ambisjonen jeg siterte fra pressens etiske regelverk, er den avhengig av at enkeltpersoner tar kontakt når de føler seg utsatt for «overgrep» eller «forsømmelser». Mange unnlater å gjøre det. Årsakene kan være så ulike, men en leser fortalte meg forleden om en bekymring hun helt sikkert ikke er alene om:

«Mister man «kontrollen» med en sak når en journalist får den>> spurte hun. Vedkommende hadde en historie hun vurderte å gå til avisen med, men var urolig for hvordan den ville bli håndtert av en journalist.

JEG FORSTÅR godt denne leseren. Det er ikke risikofritt å kontakte en redaksjon, men dersom journalistene følger instruksen i Vær Varsom Plakaten (VVP), pkt. 3.9, burde det være liten grunn til frykt.

Her står det: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av egne uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.>>

Dette punktet forplikter journalister til å ta særlige hensyn til personer som ikke er vant til å omgås medier. Det er ikke lov å manipulere uerfarne kilder til å si noe de ikke mener eller har belegg for, for å få en «bedre» sak. Avisen bør også informere slike kilder godt om hvordan historien deres blir behandlet og vil bli presentert. Journalister må være klar over at for mange er det et stort og alvorlig skritt å gå til en avis. Å få sitt eget bilde på trykk kan være en tøff opplevelse, særlig hvis det havner på side en.

SAMTIDIG må de som ønsker offentlighet om en sak, være klar over at BT er forpliktet til å foreta egne undersøkelser. Avisen kan ikke stole på en kilde, uansett hvor troverdig den fremstår. I VVP pkt. 3.2 er dette uttrykt slik: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.>> Pkt. 4.14 har et annet krav: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.>>

Enkelte som kontakter redaksjonen, blir litt støtt over at den ikke umiddelbart tror deres historie, men sjekker opplysningene nøye. Det er imidlertid enhver journalist forpliktet til å gjøre.

En slik undersøkelse kan ende med at avisen skrinlegger saken. Da bør den som kom med den, få en skikkelig begrunnelse.

DERSOM KILDER som har henvendt seg til BT, føler seg dårlig behandlet, bør de henvende seg til meg. Jeg vil da ta saken opp med relevant avdelingsleder og gå gjennom den med vedkommende. Jeg mener pressen har en forpliktelse til å lytte særlig godt når enkeltmennesker, uten noe maktapparat i ryggen, henvender seg. Det skjer dessverre ikke alltid.

Enig med Leserombudet? Skriv meningen din.