Lars Vaulars spørsmål til Jens

Brev til ungdommen: Hvordan kanstatsministeren si at vi svarer på terror med mer demokrati og kjærlighet i Norge, når vi samtidig deltar i å svare på terror med soldater og våpen andre steder i verden?

VONDT: I fjor sommer spilte jeg konsert på Utøya, og det gjør vondt å tenke på at mange av de unge, håpefulle menneskene som sto smilende i publikum ikke lenger lever, skriver Lars Vaular. Bildet er fra campingplassen på Utøya.

Lars Vaular

Det erumulig å ikke reagere når vi blir rammet av tragedier som den som rammet Norge 22.07.11.

Den umiddelbare reaksjonen din var kanskje helt ulik min. Det er helt greit. Vi må passe på å gi rom for folk som reagerer annerledes enn oss selv.

Det er tross alt slik at de færreste som bor i Norge har opplevd lignende tragedier, men det er allikevel verdt å bite seg merke i at noen av dem som kanskje har opplevd noe lignende var blant de første til å bli mistenkeliggjort da nyheten om bomben først ble kjent.

Noen gråt med en gang de hørte om eksplosjonen i Oslo, andre ble forbannet. Noen spekulerte i hvem det var som sto bak, noen kom med beskyldninger som senere ga en vond ettersmak i munnen da detaljer om massakren på Utøya spredde seg på internett og i media i timene og dagene etter. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, selv om jeg visste at det var mye som kunne sies. Jeg var kanskje redd for å si noe feil. Det var ingen av oss som var forberedt på at noe slikt skulle skje, og følelsene som herjet i meg da er fortsatt vanskelige å sette ord på.

Før vifikk vite om skytingen på Utøya og hvem som sto bak, dreide tankene mine seg mest rundt hvem som kunne ha lyst til å sprenge regjeringskvartalet. Noen sa at bomben var plassert i Olje- og energidepartementet. Noen nevnte Ghadafi og Libya. Noen dro frem det gamle Al Quaida-spøkelset. Twitterprofilen til den talentløse norske rapgruppen Cir. Cuz hintet om at "nå er det vel på tide at vi fjerner ugresset og lager den parkeringsplassen av Afghanistan".

Reaksjonene var mange og ikke alltid like overveide. En muslimsk venn av meg var livredd for at det skulle vise seg å være muslimske terrorister, og selv om det ikke fantes tilstrekkelig med fakta til å si noe som helst om det ga medias umiddelbare rapporter fra åstedet grobunn til frykten for nettopp det. Vi ble begge redde og kvalme av tanken på en nær fremtid der det norske folket ville ha en konkret hendelse å basere sin fremmedfrykt på, der Frps islamofobi i større grad kunne legitimeres, og folks åpenhet og tillit til hverandre ville bli svekket til det ugjenkjennelige.

Vi ble redde for at hatet og frykten skulle få vokse seg større enn noensinne. Alles fordommer viste seg å være feilslåtte da gjerningsmannen ble identifisert.

Det er sykt å tenke på, som det meste med denne tragedien, men jeg og kameraten min ble lettet over at det var en "vanlig norsk mann" som gjorde dette. Faktumet gjør ikke tragedien mindre grusom, så det er sånn sett ingen trøst, men det utgjør en stor forskjell for fremtiden til landet vårt. Det gjør det lettere for nordmenn å forstå at terrorismens ondskap ikke er en egenskap forbeholdt mennesker med en mørkere hudfarge, en viss religion, kulturell bakgrunn eller nasjonalitet.

Det gjør det lettere for oss å forstå at vi må , kan og skal stå samlet mot ondskapen. De store folkemassene som kom sammen i sørgemarkeringer landet over viste et samhold vi kan være stolte over, et samhold noen trodde ikke fantes. Dette samholdet er det vi må bygge videre på.

Den sistetiden har folk avreagert på forskjellige måter. En voksen venninne av meg som har hatt vansker med å skrive, lese og fokusere den siste uken sa til meg at hun føler seg mest som en ulv med trang til å ule. Jeg kjenner meg litt igjen. Det er noe uforløst i meg. Noen ville gå i fakkeltog og rosetog, noen ville ikke gå ut, andre ville okkupere tankene med mer trivielle ting som å gå på kino eller dra på fisketur.

Det er helt greit. Det er helt nødvendig. Vi må gi rom til å kunne sørge og bearbeide sjokket, samtidig som vi må gi rom til at våre daglige liv fortsetter og ikke stoppes av hat og terrorisme.

Det eroverveldende hvor mange unge og gamle som har bidratt med tankene sine i denne tiden, med ord i aviser og på internett, og spesielt sterkt har det vært å lese de overlevendes skildringer i dagene etter Utøya.

Les også

[No available link text] [No available link text] [No available link text]

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Jeg er stolt over hvordan folket og ledern e våre har turt å stå opp for åpenhet og kjærlighet når vi står ansikt til ansikt med rent hat. Dette forbløffer nyhetsreportere verden over, og gjør meg stolt av å være norsk. Stolt av å bo i et multikulturelt demokrati som midt oppi alt dette oppfordrer meg til å tørre å stille spørsmål:

Hvordan kanstatsministeren si at vi svarer på terror med mer demokrati og kjærlighet i Norge, når vi samtidig deltar i å svare på terror med soldater og våpen andre steder i verden? Har Frp ved å spille på nordmenns fordommer og fremmedfrykt bidratt til å skape en debattkultur som kan ha en farlig innvirkning på enkelte høyreekstreme? Hvordan tar vi tak i folk med ekstreme meninger uten å skyve de fra oss?

Er vi tjent med en presse som fråtser i terrorisme, til det punkt at intervju med svenske jenter som massemorderen ABB møtte på fylletur i Hemsedal for mange år siden blir slått opp over to sider i VG?

I fjor sommerspilte jeg konsert på Utøya, og det gjør vondt å tenke på at mange av de unge, håpefulle menneskene som sto smilende i publikum ikke lenger lever. Alle har vi forskjellige måter å reagere på dette, og noen synes kanskje det er for tidlig å se fremover og stille spørsmål, men jeg tror det er i ånden til alle de politisk aktive ungdommene som ble revet fra oss å begynne med det.

La motet deres leve videre gjennom samhold, diskusjon og bærekraftige løsninger.

LARS VAULAR: Skriver brev til ungdommen.