Til dere som har lært meg noe jeg lover aldri å glemme

Til ungdommen.

VITNER TIL MASSAKRE: Fortvilte ungdommer ble tatt i land etter redselstimene på Utøya i går kveld. Minst ti av deres kamerater skal ha blitt drept da en mann forkledd som politimann åpnet ild mot uskyldige, ubevæpnede ungdommer.

  • Kristin Oudmayer

Tildere som har lært meg noe jeg lover aldri å glemme. Til ungdommen.

Etter de siste dagers hendelser, erhodet fylt til randen av inntrykk. Hjertet veksler mellom å gå i oppløsning avredsel og sorg, og av glede og håp når jeg tenker på dere. Kampen, flukten,motet og samholdet deres har gjort meg søvnløs. Og for første gang i livetovergår virkeligheten alle mine fantasier — både de gode og vonde.

Les også

[No available link text]

Flosklene sitter like løst somtårene når jeg forsøker å skrive til dere. Det er så mye jeg vil si, og så myejeg vil takke for. Men de fineste ordene er allerede sagt av andre, så jeg nøyermeg med å fortelle en historie som kom til meg igjen, da søvnløs natt ble tildag — og sollyset avslørte et spindelvev i glippen mellom gardinen og veggen.En historie som får meg til å tenke på dere. Formange år siden bodde jeg i et gammelt rødmalt hus hvor en edderkopp hadde vevetet stort nett i taket på overbygget ved inngangsdøren. Min daværende kjæresteog jeg måtte bøye oss hver gang vi gikk inn i huset for å unngå å ødelegge det.Ingen av oss hadde noen gang før sett et så vakkert og stort spindelvev, så vilot henne få beholde plassen. Jeg fulgte med henne i flere dager, og ble vitnetil hvordan hun fanget mindre insekter for så å spinne dem inn i små kokonger.På regnværsdager var spindelvevet som det aller vakreste maleriet jeg haddesett av regnbuen.

Endag jeg hadde svært dårlig tid før kveldsvakt, gikk jeg rett igjennom nettet.Skrekkslagen ble jeg stående å se på hvordan de skjøre silketrådene oppløsteseg i luften og hvordan edderkoppen landet på trappen. I et lite sekundklandret jeg meg selv for å ha vært uoppmerksom og opptatt i min egen verden,før jeg slo meg til ro med tanken på at det tross alt var mange andre stederhun kunne ha spunnet nettet sitt.

Noendager senere, mens jeg ryddet på kjøkkenet, kikket jeg ut av vinduet. Der, midtpå vindusruten, ser jeg en edderkopp og et nytt spindelvev. Det var som hunhadde plassert seg slik at hun kunne se rett på meg, for deretter å kunne si:«Ha! Du trodde du kunne oppløse meg og få meg til å forsvinne, du? Men her erjeg - jeg er tilbake!».

I morges, da jeg stod opp og gikk påbadet med tunge skritt, tenkte jeg på Stine Renate Haheims ord fra helgensdirektesendt CNN-intervju.

«If one man can create that much hate,you can only imagine how much love we as a togetherness can create».

I kveld, under rose- og lystoget somble arrangert til minne om de omkomne og deres pårørende her jeg bor,håndhilste jeg for første gang på en far jeg har hatt barn i samme klasse som -i syv år. Først i dag vet jeg hva han heter og hva han jobber med - til trossfor at vi har møttes utallige ganger gjennom så mange år. Håndtrykket førte tilen uventet, nær og fin samtale som vi begge trengte. En samtale som etterlot etviktig spørsmål: Hvorfor har vi ikke snakket sammen før?

Svaret kommer fra dere, ungdommen,som har vist oss hva Halldis Moren Vesaas kloke ord ”Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi”, betyri praksis.

Takk, kjære ungdom, for å ha gittogså voksne tilbake troen på at det går an å spinne nye spindelvev – selv nårman er slått i bakken. For å ha vist oss at det ikke finnes grenser for hva vimennesker kan tåle - bare vi står sammen.

Takk, for å ha vist oss detviktigste av alt: Vi lar oss ikke oppløse. Vi er her. Sammen.