Jeg løper fra fyr til fyr – og min mann finner seg i det

Jeg har løpt maraton før, og det var en fiasko. Men da jeg løp mye lengre, opplevde jeg et av de mest følsomme øyeblikkene i livet mitt.

Publisert Publisert

KLART MÅL: Jeg skal gjennomføre og ha en god opplevelse! Tempoet, de andre løperne og tiden er fullstendig underordnet for meg og min gode venn Ole, skriver Maren Elise Skjerlie Gilling. Foto: Privat

  • Maren Elise Skjerlie Gilling
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Min mann Lasse er lei av meg og løpingen min. Helt forståelig. Treningen frem til maraton har tatt for mye tid, og jeg har vært for lite til stede for familien min. Lasse blir glad for at jeg nå vil ta en pause.

Få måneder senere melder jeg megpå det bornholmske ultraløpet Fyr til Fyr. Et løp på øyen i Østersjøen som står mitt hjerte så nær, og hvor min svigerfamilie kommer fra. 59 km langs kysten fra Dueodde Fyr til Hammer Fyr. Strand, sand og sol over Gudhjem. Det skal vise seg å bli mitt mest skjellsettende løp så langt.

En av mine største utfordringer under et løp er meg selv. Ambisjonene mine er ofte høyere enn evnene, viser det seg. Jeg har en plan før jeg drar, men når jeg står ved startstreken, er det som om Fanden tar over, og det ender med å bli en dårlig opplevelse. Spenningsnivået og nervene er ute av kontroll, og pulsen min blir tidlig kjempehøy. Jeg har bestemt meg for at Fyr til Fyr skal være annerledes! For meg er det ikke et hvilket som helst ultraløp. For hver by vi kommer til, har jeg minner fra ferier med familien. På Bornholm ble jeg forelsket i Lasse, og vi kysset på en benk i Sandvig, som vi døpte for kyssebenken. På en annen benk i Listed drakk jeg kaffe med mine barns oldefar. Vi satt tett sammen – jeg med den ene armen rundt skulderen hans. Og jeg lovet meg selv at jeg aldri ville glemme det øyeblikket.

Norske forskere har studert BMI og dødelighet for 30 millioner personer:

På havnen i Gudhjem tisset jeg snøen gul en vintermåned hvor hele byen lå øde. Langs Dueodde strand gikk jeg tur med min høygravide barndomsvenninne med en hånd på hennes vakre og struttende mage mens vi snakket om den lille gutten som lå der inne. I en periode hvor jeg var sykmeldt fra jobben, søkte jeg til øyen for å bli hel igjen. Det ble jeg. Venninnen min Karen kaller den forTrylleøyen. Hun har rett i det. Det er noe magisk og fortryllende over Bornholm.

Klokken er 04:45 , og vekkeklokken ringer. Jeg har allerede ligget våken lenge og tenkt over ruten og planen min for dagen. I månedsvis har jeg forberedt meg mentalt til den store dagen. Jeg har løpt størstedelen av ruten på forhånd – én etappe om gangen. Jeg har trent så mye jeg kunne i forhold til hverdag og familieliv. Min lengste tur har vært på 35 km, og jeg er sikkert ikke kommet over 50-60 km i uken. Målet er klart: Jeg skal gjennomføre og ha en god opplevelse! Tempoet, de andre løperne og tiden er fullstendig underordnet.Jeg har løpt ett maraton før. Det var en fiasko. Skyhøy puls, et spenningsnivå ute av kontroll og altfor dårlig mental forberedelse. Men jeg gjennomførte, og jeg fikk bevist for meg selv at jeg er i stand til å tåle mye smerte og løpe langt. Men hva finnes på den andre siden av et maraton? Kollaps? En kropp som ikke vil mer? Alt etter maratondistansen føles som totalt ukjent farvann.

De første 8 km går løypen i sanden langs kysten fra Dueodde til Balka. Jeg løper sammen med min venn Ole. Det er godt å dele opplevelsen med ham. Flere ganger underveis presser tårene seg på, og jeg må trekke pusten dypt for å få kontroll over følelsene mine. Sterkest er følelsen av stor takknemlighet for et liv og en hverdag hvor det er plass til drømmer, villskap og lange løpeturer. Vi passerer første drikkestasjon og Svaneke etter 21 km. Kroppen har det bra. Jeg ønsker at Fyr til Fyr skal bekrefte mitt kjærlighetsforhold til Bornholm. Jeg skal ikke bli kald, syk eller måtte bryte løpet. Ingen dårlige minner! Vi passerer Svaneke Fyr, og jeg tenker tilbake på alle turene vi har gått her i byen. Jeg husker min første svinesteksandwich på havnegrillen. Svigermor var selvfølgelig i slekt med eieren – sånn er det jo på Bornholm. Føttene mine danser over asfalten. Jeg smiler. Nesen er rettet mot nord. Høyre fot er i vannkanten. En tredel er overstått, jeg nullstiller meg mentalt og gjør meg klar til de neste 20 km.

Les også:

Strekningen mot Gudhjem er tøff og mye hardere enn jeg husker fra treningsturen. Sikkert fordi jeg ikke hadde løpt 21 km før jeg kom dit. Ruten er veldig vakker, og jeg stopper for å ta bilder og kikke ut over vannet. Det er bare to måneder siden jeg løp her sammen med Lasse. Jeg tenker på ham, våre tre gutter og på livet vårt sammen. Jeg tenker på hans storsinn, og på at han aldri begrenser meg. Jeg må blunke et par ganger for å se stien klart igen.

I Gudhjem begynner det å stramme seg til. 38 km – kneet mitt er litt ømt. Jeg begynner å bli sliten og bruker lang tid på drikkestasjonen. Jeg spiser mye og kommer med kjekke kommentarer for å undertrykke tretthetsfølelsen i kroppen. Jeg fyller vannflasken, oppdaterer Facebook og leser beskjeder fra venner og familie. Min kjære barndomsvenninne har skrevet «Hjerte av gull. Vilje av stål». Så gråter jeg litt igjen før jeg pakker sekken og løper videre.

Heldigvis er min venn Ole der. Skulder ved skulder. Hans nærvær føles trygt og godt selvom samtalene våre blir færre og færre. Jeg kan merke at Ole også begynner å bli litt mør. Det er en trøst. Jeg sier til ham at alt går etter planen, og at vi klarer oss bra. Jeg prøver å hilse smerten velkommen – en teknikk de sa ville virke da jeg skulle føde. Men nå må jeg grave dypt ned etter de mentale verktøyene. Ved 40 km kommer Lasse, våre tre små gutter og min svigerfar. Det kysses og fotograferes.

De neste kilometerne er beinharde, og jeg opplever en ny form for tretthet. Pulsen er god, men det gjør vondt i kroppen. Jeg er i totalt vakuum, og jeg sjekker klokken hele tiden. Kilometertelleren beveger seg veldig langsomt, synes jeg. Jeg holder på å krype inn i meg selv, føler meg nærværende og levende til tross for mye smerte. Min bestefar dukker opp i hodet mitt, og jeg kan nesten merke hans store, varme hånd i min. Jeg kan helt tydelig se hans milde øyne kikke ned på lille meg.I all min håpløshet og villskap som barn sa han alltid til meg "Du kan alt du vil, Maren". I virkeligheten var det ikke så mye jeg kunne, men i hans øyne var jeg akkurat slik jeg skulle være. Også den gangen ville jeg mye, men manglet evnene. Hans ord har heldigvis brent seg fast i meg, og når jeg nå løper, hører jeg ham om og om igjen: "Du kan klare alt du vil, Maren".

Løpetrener:

Nå er han her. Han er med meg. Jeg har savnet ham. Årene har visket ut hans stemme, bevegelser og blikk, men jeg finner ham igjen der på kyststien på vei til Allinge. Krystallklar, varm og kjærlig. Hånd i hånd mot Hammer Fyr.

I Sandvig må jeg stoppe litt. En kvinne roper "Snart ser du fyret!". Jeg gråter og gjemmer ansiktet i de opphovnede hendene mine. Ole stryker hånden sin over ryggen min. Vi nærmest kravler det siste stykket opp mot fyret. Klipper og vanskelig fremkommelig terreng med mye stigning er en tøff kombinasjon etter ca. 8 timers løp. Jeg kan høre ropene fra tilskuerne og den velkjente lyden fra Lasses kubjelle når løperne foran oss kommer i mål. Så ser jeg Hammer Fyr foran meg.

Jeg kan ikke huske å ha vært så sliten før, og aldri har jeg vært så glad for å høre navnet mitt bli ropt. Jeg slipper min bestefars trygge og varme hånd, og han skubber meg over den siste toppen. Ole og jeg klasker hendene i fyret. Jeg bryter sammen og setter meg ned på huk før noen hjelper meg opp og klemmer meg.

Og der foran Hammer Fyr opplever jeg et av de mest sårbare og følsomme øyeblikkene i livet mitt. Jeg har en kropp. En kropp som kan løpe langt og føde barn. En kropp som tillater meg å drømme. Jeg er ultraløper. Og jeg har funnet igjen min bestefar.

Innlegget ble først publisert på Maren Elise Skjerlie Gillings blogg mammamaren.dk

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Fotballspilleren fra Bergen har alvorlig sykdom. Her har han akkurat fullført gåturen fra Bergen til Oslo.

  2. – Dette kunne lett blitt dramatisk

  3. – Bergingsbilane går i eit bankande køyr her i Hardanger no

  4. Lars Sponheim har meldt seg ut av Venstre

  5. – Det er ikke bra i det hele tatt. Den tunnelen er ganske stygg.

  6. – Da dere tok ferie på sykehuset, satte dere livet mitt på vent