Å løpe i det vonde

Jeg er verken psykolog eller politi, de man vender seg til når verden er uforståelig og truende. Likevel forsøker jeg å si noe til deg som har mistet deler av livet ditt i ruinene i Oslo sentrum eller på Utøya.

eg liker å tro at menneskelighet er sterkere enn vold og ondskap, skriver Steffen Sørum. Sean Meling Murray

Steffen Sørum

Som forlagsredaktør og forfatter utgir jeg bøker som søker mening i meningsløsheten. En stund fremover må jeg ta en ufrivillig omvei til jobb. Der jeg før gikk nedover Akersgata, finnes det nå en sperring. Der ligger det en rekke spøkelsesbygninger som hele verden er fått brent inn i sin kollektive hukommelse. Jeg sykler forsiktig mellom glassplintene.

Fremdeles er flere av vinduene taggete haitenner med tomme kontormager. Bøker kan selvfølgelig verken erstatte eller gjøre godt igjen, men de kan kanskje få på plass en bit av det enorme puslespillet og noen ganger kan en slik bit gjøre fortsettelsen lettere. Slik var det for meg da jeg skrev "Du elsker meg" i 2000.

Jeg stopper sykkelen på hjørnet ved VG-passasjen. Sommervarmen baker byen. I et av byggene er en automatisk markise i ferd med å dekke vinduene. Det er som om brummingen fra motoren dens sier at: livet går videre. I virvaret av sperringer og blomster virker det absurd og forvirrende.

Les også

[No available link text]

Om femten år fra nå er Utøya en tekst på Wikipedia, en minnemarkering og flaggdag. Avisene vil slutte å skrive om bomben og snart nedtegnes den siste hjerteskjærende vitneforklaringen fra øya. Norge vil vende tilbake en tilstand nær normal. Med eller uten deg.

Å se andre mennesker dø, uten inngripen av gud eller myndighetene som vi tror så sterkt på, gir et solid utgangspunkt for aldri å kunne stole på noen andre igjen. Du hørte kanskje døende mennesker skrike, så redslene i øynene på druknende eller skimtet en kollega sige sammen for aldri å reise seg igjen. Disse minnene blir en del av din personlighet nå. Har du først opplevd et slikt tap, vil du aldri at det skal skje igjen. Det vet jeg av erfaring.

Når alle har glemt, vil du kanskje merke ditt økende kontrollbehov. Kanskje føler du det nødvendig å kompensere for andres uvitenhet. Vite hvor menneskene rundt deg er, de vet nemlig ikke hva slags farer som kan lure (som deg). En uforklarlig følelse gjør at du unngår visse steder. Engstelsen er blitt en del av den du er. Først det åpenbare: du orker ikke høye lyder, uniformer eller tanken på å være ute på en øy. Du unngår menneskemengder. Lyden fra en motorbåt gir deg svette håndflater og pulsen øker når du ser en politi. En dukkert i et tjern, å la kroppen og hodet omsluttes av vann er ikke lenger befriende. Det føles som du kveles. Deretter virker små utfordringene i hverdagen mer og mer som katastrofer. Kanskje.

Det kan hende du aldri igjen vil være redd for å dø, men at du kanskje heller ikke tør leve? Mulig du ikke orker å snakke. Antagelig ønsker du å komme deg videre. Det er ikke nødvendig å være sterk. Følelsene står i kø. Kanskje det er nå du skal slippe taket og oppleve at du ikke trenger å ha kontroll hele tiden. For om du i fremtiden er sterk nok til å bestige Mount Everest alene, kan styrken til å stole på dine næreste mangle. Vil kampen være verdt det?

Les også

[No available link text]

Når du en gang får egne barn som ønsker å dra på sommerleir, vekkes spøkelset igjen. Redselen kan bli til sinne, redselen vil kontrollere alt. Det vil vi andre aldri forstå, det kan du ikke forvente.Du glemmer aldri. I hodet vil bildene dukke opp, sjeldnere og sjeldnere selvfølgelig. Ting du kunne ha gjort annerledes, folk du kunne ha reddet. Men alt er bare i hodet ditt. Det var ingen ting du kunne ha gjort. Det er ingen skam i å overleve en massakre.

Et menneskeliv er utrolig sårbart. Det som kitter oss sammen som medmennesker er også skjørt. Jeg liker å tro at menneskelighet er sterkere enn vold og ondskap. Ingen kan sprenge vekk vår evne til å like andre. Selv drapsmenn og kvinner har mødre som elsker sitt barn, heldigvis. Men det er ikke din oppgave verken å dømme eller tilgi. Din oppgave er mye større. Du skal elske deg selv, stole på andre igjen og vende tilbake som et menneske som gir og får. Først da er ekkoet av skuddene stilnet.

Å jobbe seg ut av katastrofer er ikke en sprint, ikke en maraton, men en ultramaraton. Du har knapt begynt. Men ikke fortvil. Du må finne en rytme som ikke sliter deg ut. Ikke tenk distanse, men vær der for hver kilometer. Vi andre elsker dere for hver meter og det er vår plikt at det alltid står noen på neste drikkestasjon.

Kulturavdelingen i BT ønsker å se fremover etter terrorangrepet som har rammet landet vårt. Derfor har vi invitert ulike skribenter til å skrive sitt brev til ungdommen, og inviterer deg til å gjøre det samme. Bidragene vil bli publisert i papiravisen og/eller på bt.no. Send ditt brev til e-postadressen: til-ungdommen@bt.no