Jeg ville si opp TV-avtalen. Det var lettere sagt enn gjort.

Da familien var overtalt, sto kabelselskapet for tur.

Bjørn Erik Larsen

Erik Hanøy

«Er det noen som har sett HDMI-kabelen som hører til TV-dekoderen?»

Mitt spørsmål fikk samme respons som en astronaut ville fått om han hadde ropt ut i verdensrommet. Total stillhet. Spørsmålet ble gjentatt, og til slutt kom det et uinteressert «nei» fra kjøkkenet. Ingen ante hvor kabelen var blitt av. Dermed måtte jeg bruke den som hørte til i guttungens Playstation.

Det var ikke godt å si hvor lenge kabelen hadde vært savnet, for TV-dekoderen hadde ikke vært i bruk på lang tid. Årsaken er åpenbar, vår familie ser ikke lenger på TV. Det vil si, vi bruker kanskje mer tid på serier og sport enn noen gang før, men det foregår på diverse digitale enheter. Fjernsynet er knapt nok i bruk.

Det var da det slo meg, hvorfor driver jeg egentlig og betaler for dette? Kanskje jeg ganske enkelt bare burde si opp TV-abonnementet?

Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Les også

Beklager, men A-mennesker er nok smartere enn oss B-mennesker

Først måtte familiens medlemmer overtales, og motstanden var iherdig, for å si det forsiktig. Ordene vantro og forskrekkelse er en god beskrivelse på responsen jeg fikk. Jeg hadde imidlertid forberedt meg godt, og argumenterte for at de 430 månedlige kronene heller kunne brukes på Viaplay, Netflix, HBO og TV 2 Sumo. Utrolig nok fikk jeg gehør for mitt syn, første hinder var overvunnet.

Da var det litt vanskeligere å få den hyggelige damen hos kabelselskapet til å samarbeide. Hennes respons var å tilby meg gratis TV resten av året. Tja, siden vi ikke hadde kommet lenger enn til september måned, så slo jeg til. Gratis er jo tross alt gratis, jeg måtte bare huske å avbestille før nyttår. Like før julaften var det derfor igjen på tide å ta affære, nå skulle TV-signalene kuttes, dermed basta!

Denne gangen kom jeg til en hyggelig mann, som kunne fortelle at han ikke hadde autorisasjon til å si opp avtaler. Han kunne imidlertid sette meg over til rette vedkommende. Det ringte og det ringte uten at noen svarte og etter rundt tre minutter ble samtalen brutt.

Nå var det krig, de skulle pinadø ikke bli kvitt meg så lett. Etter å ha levert noen saftige nordnorske gloser som ville imponert selv en hardbarka lofotfisker, ringte jeg dem på nytt og klarte til slutt å få viljen min. Mannen i den andre enden hadde riktignok tilbudt meg både en fancy ny dekoder og ørten gratis tilleggspakker, men jeg var like urokkelig som H.C. Andersens tinnsoldat.

Til slutt var samtalen over, og jeg satt igjen som seierherre, ikke så lite stolt av meg selv. Jeg hadde vunnet over systemet, jeg var ikke lenger TV-kunde! I seiersrus kjøpte jeg tilgang til et par ekstra strømmetjenester, nå hadde jeg jo penger til overs.

La dette være et eksempel til etterfølgelse, den lille mannen kan vinne over et stort konsern!

Les også

Du er ikke helt safe før du ligger i graven

Noen timer senere fikk jeg en telefon fra kabelselskapet, de hadde et tilbud til meg. Jeg kunne få oppgradere bredbåndslinjen fra de nåværende 30 Mbps til lynraske 500 Mbps. Dessuten skulle jeg få dette til halve prisen av det jeg betalte i dag.

Hm … 500 Mbps til halv pris av 30, det hørtes jo svært fristende ut. Ulempen var riktignok at jeg da måtte bli værende som TV-kunde, men jeg lot meg ikke affisere av det. Jeg sa ja på flekken!

Så nå sitter jeg her, og betaler fremdeles for TV-signaler som jeg aldri ser på. Den lille mannen klarte visst ikke å vinne likevel ...