Klassikere og klassikere ...

Eirik Glambek Bøes engasjement for Bergen og bykulturen er prisverdig. Innlegget hans for det nylig nedrevne huset i Hans Tanks gate - en av de «klassiske bygårdene» - er imidlertid et bomskudd.

Publisert Publisert

For om det nå skal bygges et spekulasjonsobjekt med forflatet arkitektur der det sto en «vakker bygård med ornamentert fasade», så burde det være velkjent at det eldre huset selv ble bygget nettopp som spekulasjonsobjekt.

De fleste bygårdene som ble bygget på 1890-tallet frem til boligkrakket i 1899 ble utelukkende bygget i hastig boligspekulasjon, andre navn for dem er kaserner, gråbeingårder eller skorsteinshus. I perioden medførte det frie markedet, uten nødvendige bestemmelser innen håndverk og fagprofesjon, at mange bygårder ble bygget med slurv og mangler. Byggeloven av 1899 strammet inn reglene og introduserte krav om grundig byggesøknad og bruk av arkitekt, noe som igjen medførte en stans i boligbyggingen over flere tiår. Slike bygårder av mindre god kvalitet og planløsning finner vi oftest på Nygård, ytre deler av Nordnes, Sandviken og i det tidligere Nonneseterkvartalet. Flere steder i byen stikker de i tillegg opp som identitetsløse torner i historiske trehusomgivelser, f.eks. nabohuset til Korskirkens tårnfot, i Stølen-området og på Nordnes/Verftet.

SMAKEN ER HELDIGVIS forskjellig, noen forsvarer denne bygningstypen som vakker arkitektur. Da de ble bygget ble de kritisert som fremmedelementer, et radikalt brudd på lokal byggeskikk. For skorsteinshusene ble den tids typehus importert som «kontinentale bygårder» av tysk opprinnelse, og finnes i stor skala i de fleste nordeuropeiske land. Ornamentene på fasadene representerer neppe håndverksmessig dekorasjonsglede, men serieproduserte elementer byggherren valgte ut i byggekataloger.

En følge av boligspekulasjonen ble ofte bygårder bygget for tett slik at leilighetene fikk dårlige sol— og lysforhold. Hastverket med å få opp de allerede overbelånte bygårdene, førte til at hele bykvartal i uregulerte områder, som på Nygård, fullstendig ble utformet på spekulantenes premisser. Økenavnet skorsteinshus grunner i den indre konstruksjonen som gjennomgående er bygget i tre, mens en «murkasse» støtter utenpå i hele byggets høyde. Slike bygårder er derfor blant brannvesenets største utfordringer. Om en av leilighetene begynner å brenne vil trekken som strømmer oppover i huset raskt medføre en eksplosjonsartet brann lik skorsteinsbranner. I Bergen har det vært tallrike eksempler på slike spesielt farlige branner. Bare av den grunn bør det heller være fornuftig skepsis til selve bygningskvaliteten, enn å trekke frem bygårdene med utgangspunkt i kulturarv - som i dette tilfelle har mindre betydning.

ANNERLEDES STILLER det seg med de rivningstruede kvartalene i Hans Holmboes gate som Glambek Bøe også fremhever. Dette er eldre, lav bebyggelse fra 1850 til 1870-årene som representerer helhetlig byarkitektur av stor betydning for miljøet på hele Nygårdshøyden. Flere bygninger er egentlig trehus med murforblendet fasade, riving her vil gjøre «Europas største treby» enda mindre. Det er derfor uforståelig at kulturinstitusjonen Grieghallen AS med sine dyktige lobbyister fortsetter med å presse frem kongressplanene sine.

De burde heller se en gang til på arkitekt Knud Munks elegante utkast til et komplett Grieghallkvartal. Mot sør satte han av plass til et større sirkulært sidebygg av samme kvaliteter som hovedbygget. Med enkle tilpasninger for nye behov kunne Bergen fått et klassisk anlegg av internasjonal rang, i stedet planlegges nå et anonymt storbygg som på idéfattig vis gjør kraftig innhugg i historisk bykultur - inkludert en ødsel, åpen plass kantet med tungtrafikk. Det er ennå ikke for sent å snu, operahuset i Sydney går foran med et godt eksempel siden det endelig blir fullført etter arkitektens tegninger - førti år senere.

NÅTIDENS BOLIGSPEKULASJON er riktig nok med «svært lave arkitektoniske ambisjoner», men boligene har i det minste bedre løsninger og er trygge for beboerne. Om flere av 1890-tallets spekulasjonsobjekter etter hvert forsvinner fra Nygård, er det neppe med stort savn for historikere, boligsøkende og brannvesen. Et større problem for denne sentrale bydelen må heller være at det ikke tilrettelegges for liv og handel i de barrikadelignende sokkeletasjene som følger med de skjematiske nybyggene Bergen kommune godkjenner.

Harald E. Tørresen

Publisert