Da jeg glemte å ta med meg ski på skitur

Min mor sa alltid til meg at «en dag glemmer du rumpen din på do». Jeg frykter at hun snart får rett.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Det var en av disse flotte vinterdagene som av og til dukker opp, med sol fra blå himmel og perfekt skiføre. I tillegg var det søndag, så alt lå til rette for en fantastisk tur på langrennsski sammen med ungene. Når du skal på skitur på Totland lønner det seg å være tidlig ute, ellers sliter du med å finne parkeringsplass. Derfor kjørte jeg en diktatorisk stil før vi dro av gårde, det var ikke rom for somling. Skiklær og utstyr ble kjapt lempet inn i bilen, frokosten ble spist underveis til Totland, her var det ingen tid å miste.

Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg klarte å kapre en ledig parkeringsplass. Etter at jeg hadde gitt ungene en hjelpende hånd med smurning og bindinger, var det på tide å finne frem mine egne ski. Det var da sannheten slo mot meg som en ekte bergensk regnbyge.

Jeg hadde glemt å ta med ski på skitur ...

Les også

Jeg får kryptiske meldinger fra ungene

Dette kom ikke som noen overraskelse på mine nærmeste, jeg har et brysomt rulleblad å leve med. En gang på 90-tallet fikk jeg en snikende mistanke da vi var i ferd med å gå inn for landing i Innsbruck. Da jeg åpnet kofferten fikk jeg bekreftet det jeg fryktet, jeg hadde glemt å ta med meg skibukse! Det er jo litt krise når du skal stå seks dager på ski i alpene, og det verste var at jeg ikke hadde penger til å kjøpe meg en ny. Jeg var student og det stramme reisebudsjettet var øremerket skikort og øl. Heldigvis hadde en i reisefølget med en ekstra overtrekksbukse. Den var riktignok minst to størrelser for stor, men i nøden spiser Fanden fluer, så jeg kjørte rundt i alpene med det som føltes som en flagrende fallskjerm mellom beina.

Eller hva med den gangen jeg skulle til Kongsvinger for å kommentere Brann-kamp for Radio 1? Jeg fikk panikk da jeg like før sending oppdaget at jeg hadde glemt å ta med meg mikrofon! Jeg har riktignok et rykte for å være høyrøstet, men selv jeg trengte mikrofon for å bli hørt hjemme i Bergen. Det hele løste seg heldigvis ved at en kollegial reporter fra P4 kom meg til unnsetning. Han trakk imidlertid kraftig på smilebåndet over denne distré bergenseren.

Jeg kunne gitt flere eksempler, slike forglemmelser har nemlig fulgt meg hele livet. Min mor sa alltid til meg at «en dag glemmer du rumpen din på do». Jeg frykter at hun snart får rett.

Trøsten får være at jeg ikke er alene, dette er smeller som de fleste ryker på en gang iblant. Forleden dag leste jeg for eksempel på Twitter om den bergenske fotballspilleren som akkurat nå bor i Sverige. Han skulle en tur hjem til Bergen, men da han etter mange timers kjøring var kommet til Hardangerbrua, kom han på at han hadde glemt å ta med seg nøklene til leiligheten i Bergen ...

Jeg har prøvd å komme til bunns i årsaken til mine forglemmelser, og ifølge diverse artikler på nettet kan slikt skyldes usunt kosthold, stort alkoholkonsum, søvnmangel og for lite fysisk aktivitet. Jeg føler meg ikke truffet av noen av disse punktene, så forklaringen er nok en helt annen.

Jeg tror at jeg stresser for mye!

Jeg skal rekke over alt her i livet, og det sier seg selv at det ikke går i lengden. Det er for eksempel typisk meg at jeg må ta en kort treningsøkt like før jeg skal ut og fly. Eller at jeg lover å hjelpe en kamerat på samme dag som jeg skal i en barnedåp. Ting tar jo gjerne lengre tid enn man tror, med det resultat at jeg med nød og neppe rekker flyet og barnedåpen. Det var nettopp tidspress som førte til at langrennsski, mikrofon og skibukse ble glemt igjen hjemme, så her føler jeg at jeg er inne på noe.

Jeg har derfor bestemt meg for å stresse mindre, da kommer alt til å bli bra. Jeg har bare ikke bestemt meg for når det skal skje, for akkurat nå er jeg inne i en veldig travel periode ...