Systemfeil dreper millioner

Er det mulig å kurere de rike uten å la resten i stikken?

COLOURBOX2632509.jpg

  • Elise Orvedal Leiten
  • Birgitte Tangen
  • Mia Appelbäck

Hvert år dør om lag 10 millioner mennesker fordi de ikke har tilgang på livreddende medisiner. Enda flere må leve med kraftig redusert livskvalitet fordi det ikke er utviklet medisiner mot sykdommene som rammer dem eller fordi medisinene som finnes ikke er tilgjengelige. Det viktigste er at et urettferdig og lite bærekraftig system bidrar til mangel på medisiner.

En av de største utfordringene verdenssamfunnet står overfor, er de stadig økende ulikhetene i helse. De sykdommene som rammer flest, er de det brukes minst ressurser på å forske på. Uavhengig av hvor mye som gis i bistand, eksisterer fortsatt et system som bidrar sterkt til å holde helsegapet mellom fattig og rik ved like.

Det er flere grunner til at helsehjelp ikke er rettferdig fordelt. Disse inkluderer mangel på kvalifisert helsepersonell, brain-drain og dårlig infrastruktur.

Slik systemet «fungerer» i dag, finansieres forskning og utvikling (FoU) av legemidler hovedsakelig gjennom patentering. Medisiner er billige å produsere og kopiere, men forskningen bak er svært ressurskrevende. TRIPS-avtalen fra 1994 sikrer patentinnehavere i WTO sine medlemsland monopol på produksjon i minst 20 år – og dette vet legemiddelindustrien å utnytte.

Det er rom for at små, ubetydelige endringer i produktet kan gi ytterligere forlengelse av monopolet og holder prisene oppe.

Dette går ut over dem med begrenset betalingsevne, som ofte er dem som trenger medisinene mest. TRIPS har ikke ført til økt innovasjon slik det var tenkt; industrien har nylig nådd en 25-års bunn på antall nye medisiner lansert på markedet.

Det er foreslått en rekke lovende alternativer til patenteringsmodellen, men disse har ikke fått gjennomslag internasjonalt. Dersom generiske medisiner ble tilgjengelige i lav— og mellominntektsland ville helseforskjellene reduseres og liv reddes.

De neglisjerte sykdommene utgjør en vesentlig andel av den globale sykdomsbyrden. Dette er sykdommer som rammer svært mange, men som det ikke finnes effektiv behandling for. Det finnes ikke økonomisk insentiv for forskning på disse fordi menneskene som primært rammes er blant verdens fattigste.

Legemiddelindustrien henter dog inn store profitter: Av de 500 selskapene som har høyest nettoinntekt i USA, tjener 10 legemiddelselskapene mer enn de resterende 490 selskapene til sammen. Da blir industriens unnskyldning for ikke å investere i mindre lønnsomme medikamenter utroverdig.

Samtidig kan man ikke skylde alt på industrien. Forskning drives også i stor grad av tilgjengelige forskningsmidler. Grunnforskning er det første steget i medikamentutvikling og ligger ofte hos universiteter og andre offentlige institusjoner. Størsteparten av forskningen er finansiert av offentlige skattepenger og bør derfor også komme alle til gode.

Ved tildeling av forskningsmidler legger myndigheter føringer for hva det forskes på, og hvordan ny kunnskap forvaltes. Da bør global nytteverdi vektlegges, selv om dette kan gå på bekostning av industriens økonomiske interesser og forskerens prestisje.