Hvorfor hilser vi egentlig på fremmede når vi går på tur?

Erik Hanøy grubler over de viktige tingene i livet.

Publisert Publisert

PÅ HILS: Elisabeth Eide og Kari Kløve på tur. Etter terrenget å dømme kan vi regne med at de hilser på alle de treffer. Foto: Helene Ødven

  • Erik Hanøy
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel

Jeg møtte henne helt tilfeldig, slik man ofte gjør når man er ute alene. Det var ikke til å unngå å legge merke til at dette var en flott kvinne, omtrent på min egen alder og åpenbart interessert i friluftsliv. En skal heller ikke se bort fra at hun setter pris på rolige kvelder med peiskos og rødvin.

Våre blikk møttes omtrent samtidig, og ansiktet hennes sprakk umiddelbart opp i et nydelig smil.

— Hei, sa hun til meg.

— Hei, sa jeg, og smilte hjertelig tilbake.

Deretter gikk vi i hver vår retning, og vi har aldri møttes siden. Det ble et meget kort bekjentskap, men jeg tror ikke noen av oss ble såret. Vi traff hverandre nemlig på fjellet, nærmere bestemt ca 100 meter fra toppen av Livarden. Hun var på vei oppover, jeg var på vei ned.

De vanskelige meldingene fra fruen:

Les også

Her er Erik Hanøy, fantastisk ektemann

Hvorfor hilser vi egentlig på fremmede mennesker når vi går på tur i fjellet? Hva er det som gjør at personer vi hadde gått rett forbi på gaten, plutselig er individer vi gir oppmerksomhet med et hei og et smil?

For å få svar på dette tok jeg en telefon til Helene Ødven, daglig leder i Bergen & Hordaland Turlag. Hun var først og fremst opptatt av at hilsing i fjellet er en flott tradisjon som det er viktig å videreføre. Ødven hadde imidlertid en teori om at fjellet knytter folk sammen, både direktør og vaskehjelp blir like, vi blir alle som en stor familie. Dessuten mente hun at jo lengre unna andre folk man kommer, jo sterkere blir følelsen av felleskap.

Ok, når man treffer mennesker på steder det kreves stor innsats å komme seg til, så er det altså vanlig at man hilser på hverandre. I fjellet ser vi jo lett hvor tregrensen går, men hvor går egentlig hilsegrensen?

Jeg, fotballtrener:

Les også

- Etter første trening må jeg innrømme at jeg lurte på hva jeg hadde begitt meg ut på

Hvis jeg f.eks hadde sagt hei til alle jeg traff i Fjellveien en solfylt søndagsformiddag, så hadde jo folk trodd at jeg ikke var riktig vel bevart! Det kan jeg forstå, men det er sannelig ikke lett å tolke de sosiale reglene for dette. Jeg opplever f.eks støtt og stadig at folk ser rart på meg når jeg hilser på dem på vei opp Løvstakken. Er det ikke et høyt nok fjell? Er Løvstakken for lett tilgjengelig?

Tja, jeg tviler på at det er svaret, for på stiene i Kanadaskogen opplever jeg at folk sier hei, selv om vi befinner oss bare 100 meter fra parkeringsplassen! Treffer jeg imidlertid den samme personen 100 meter tidligere, altså på selve parkeringsplassen, da sier vi ingenting til hverandre …

Min sosiale intelligens strekker altså ikke til, jeg blir ikke klok på når man skal hilse og når man bør la folk få fred. Trøsten er at jeg lever fint med min uvitenhet, for inntil jeg finner ut av dette mysteriet, så tenker jeg at det er bedre å hilse en gang for mye, enn en gang for lite :-)

Da jeg meldte meg frivillig:

Publisert
  1. Skråblikk
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. I årevis klarte Hanøy å snike seg unna FAU og komitéer

  2. 13 tenåringsjenter kastet meg ut av mitt eget hus!

  3. Kampen om garderobeskapet

BT anbefaler

Har gjenskapt hvordan Bergen så ut i 1320

Nå kan du på film og bilder se hvordan Bergen trolig så ut i middelalderen.

LES SAKEN