Heksejakt mot pokerspillere

Poker er for de aller fleste en hobby, som fiske, velegnet som rekreasjon og terapi, det gir sosialt samvær og litt adrenalin i hverdagen

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 16 år gammel

debatt

av Aksel Fugelli, forfatter og eventyrer

Rettssaken mot den glade pokeramatøren Øyvind Pedersen og hans kamerat er en farse. Den er et resultat av en heksejakt på en stor gruppe fredelige mennesker, og hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. Denne heksejakten blir ledet av Lotteritilsynet, og er et grovt eksempel på statlig overformynderi, der byråkrater med egeninteresser tar avgjørelser uten politisk veiledning.

På Lotteritilsynets befaling, stormet politiet et pokerlag på Askøy i ren NYPD-stil. Deltakerne var venner og bekjente, innkjøpsprisen i turneringen var 300 kroner. Hvorfor stiller politiet med pepperspray og skuddsikre vester, om ikke for å prøve å danne et helt forvrengt bilde av vanlige pokerspillere i massemediene? I rettssaken mot arrangørene driver aktoratet en patetisk kamp for å overbevise allmennheten om alvorlighetsgraden av forbrytelsen.

REFLEKTERER POLITIETS STORMING av vennelaget på Askøy en uttalt politikk fra landets ledere? Slik Clinton innrømmet å ha holdt i en joint, uten å trekke inn, har minister Trond Giske innrømmet å ha holdt i en kortstokk. Det virker svært usannsynlig at det er regjeringens vilje at politiet og rettsvesenet skal bruke ressurser på å forfølge kortspillentusiaster i havgapet lengst vest i landet.

På bakgrunn av en rekke usaklige medieutspill de siste årene, må man konkludere at det er Lotteritilsynet, og dette alene, som står bak heksejakten på pokerspillere. Vi snakker altså om en byråkratisk institusjon som leter etter syndebukker og oppgaver for å rettferdiggjøre sin egen eksistensberettigelse. I forbindelse med rettssaken mot Øyvind Pedersen, uttaler seniorrådgiver Bård Eikeset i Lotteritilsynet til BT : Ifølge lotteriloven er deltakelse i pokerturneringer straffbart. Alle som spiller poker om penger i Norge bryter loven. I prinsippet vil ka meratlag som spiller poker med pengepremier på kjøkkenbordet bryte loven, men her er det et spørsmål om myndighetenes mulighet og ønske om å håndtere loven. Hvorfor ønsker Lotteritilsynet å stemple flere hundre tusen nordmenn som kriminelle, og nå statuere et eksempel ved å straffeforfølge to av disse? Hvorfor bruker Lotteritilsynet så mye ressurser på å fremstille pokerspill som et samfunnsonde? Hvorfor fokuserer Lotteritilsynet kun på poker, når statistikk viser at spilleautomater skaper 10 ganger flere spilleavhengige?

Det er på sin plass med et par fakta om Lotteritilsynet, hentet fra årsrapporten 2005. Lotteritilsynet har 51 årsverk. Den største inntektskomponenten er oppstilling av spilleautomater. Denne utgjorde vel 44 millioner kroner eller om lag 75 % av de totale inntektene. Årsgebyrene fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto utgjorde under 10 millioner kroner.

De ansatte i Lotteritilsynet, våre moralske voktere, blir altså lønnet av inntektene fra spilleautomatene som skriker mot oss hvor vi enn beveger oss. Det er i ferd med å reise seg et folkekrav om at disse automatene må fjernes eller gjemmes bedre. Den dagen spilleautomatene endelig forbys, vil minst halvparten av årsverkene i Lotteritilsynet bli overflødige, samtidig som inntektene skrumper slik at Lotteritilsynet må få et sugerør inn i statsbudsjettet for å overleve.

Lotteritilsynets ekstremt aggressive mediestrategi mot pokerspillere, kan bare forstås som en desperat kamp for sin egen eksistens, der tilsynet prøver å komme de nye tidene i forkjøpet. Deres mål er å overbevise samfunnet om at pokerspillet er et så stort onde, at Staten Norge bør bekjempe det med nebb og klør og femti mann.

HVEM HAR GITT LOTTERITILSYNET , med sin totalt inhabile posisjon, monopol på å tolke hvordan våre eldgamle lotterilover skal tilpasses dagens samfunn? Øyvind Pedersen har stilt dette spørsmålet ved å nekte å betale boten han ble forelagt. Dette er en rettssak der Pedersen har svært lite å vinne personlig, han risikerer å få et kriminelt rulleblad for at hundre tusen hobbyspillere skal kunne sitte med ryggen rak rundt pokerbordene i fremtida.

I rettssaken debatteres det hvorvidt poker er et lykkespill eller ikke. De anklagede kan visstnok ikke straffes dersom poker er et ferdighetsspill. Pokerbøker og DVDer der man lærer å bli en bedre pokerspiller, selger så godt at de finnes i de fleste kiosker. Poker er blitt den mest populære TV-sporten i USA, der de samme stjernene gang på gang når finalebordene i turneringer med tusenvis av deltakere. Også i Europa er interessen for TV-poker raskt voksende. Hvor gøy er det å se på bingo eller lotto, dersom du ikke har et lodd selv?

Uansett burde debatten om hvorvidt poker er et ferdighetsspill være overflødig. Poker er for de aller fleste en hobby, som fiske, velegnet som rekreasjon og terapi, det gir sosialt samvær og litt adrenalin i hverdagen. Alle store byer og hundrevis av små bygder i Norge har en pokerklubb eller et pokerlag. For et sivilisert samfunn, er den eneste naturlige veien å gå en normalisering av denne hobbyen, der man får pokerspalter ved siden av bridge— og sjakkspaltene i avisene, og referater fra norske toppspilleres internasjonale meritter på sportssidene.

Slik det finnes dyktige eller mindre dyktige hobbyfiskere, finnes det gode og dårlige pokerspillere, det viktige er at disse menneskene har funnet noe de liker å drive med. For de aller fleste er poker en morsom avkobling og sunn hjernetrim. De fleste hobbyer koster penger. Å fiske koster også penger, og enkelte kan være så uheldige å drukne. Er dette en god grunn for å kriminalisere alle hobbyfiskere? En viss pengeinnsats er fundamental for poker som spill, man kan ikke bløffe ut voksne mennesker ved å by 40 fyrstikker. Likevel vil en pokerkveld være langt billigere enn en tur på byen, og langt sunnere mentalt og sosialt enn å sitte hjemme foran tv-skjermen.

Publisert