Kampen om halvliterne
I krig, kjærlighet og ølkø er tydeligvis det meste tillatt, skriver Erik Hanøy etter å ha vært på Kygo-konsert på Koengen.
- Erik Hanøy
Denne artikkelen er over seks år gammelDet var stappfullt på Koengen denne lørdagskvelden, og jeg var en av dem som hadde troppet opp for å få med meg hva Kygo hadde å by på. Engasjerte avholdsfolk får ha meg unnskyldt, men det er nå engang slik at jeg liker å ha et ølglass i hånden når jeg er på konsert. Det er imidlertid ingen selvfølge når du befinner deg midt i et bergensk kaos av armer, bein, skriking, skråling og individer med balanseproblemer. Å skaffe seg drikke kan ta sin tid.
Først sto jeg i kø for å få satt inn penger på Cashless-kortet. Det burde jeg selvsagt fylt opp før jeg ankom, men så langt hadde jeg altså ikke tenkt. Jeg var åpenbart ikke alene om å ryke på den smellen, for køen var lang.
Ti minutter senere hadde jeg 300 friske kroner på kortet. Dermed var det endelig mulig å få kjøpt seg noen halvlitere. Jeg fikk øye på en lang rekke med mennesker foran en liten bod. Lettere irritert stilte jeg meg bakerst, noe som skulle vise seg å være en stor tabbe. En god stund senere ble jeg nemlig oppmerksom på at dette var køen for dem som ville betale med kontanter!
Les også:
La barna få lov til å glede seg
OK, feilen var ene og alene min. Jeg hadde kun meg selv å skylde på. Men uten kontanter i lommen var det ikke annet å gjøre enn å gå ut av rekken og stille seg i riktig kø. Den var veldig mye lenger enn den første, den var faktisk så lang at vi ble sluset inn mellom noen gjerder, sånn som i sikkerhetskontrollen på Flesland.
Det er ikke min hensikt å kritisere arrangørene, de gjør sikkert så godt de kan. Det sier seg selv at det ikke er enkelt å servere 23.000 personer, men det som er interessant er hvordan vi mennesker oppfører oss når vi bytter ut folkeskikk med alkohol. Da holder ikke køkulturen lenger normal standard, for å si det forsiktig.
Det presses, krangles og smites.
Det var svært trangt om saligheten. Plutselig fikk jeg en dytt i ryggen. Den var ikke spesielt kraftig, men den fikk meg ut av balanse. Dermed dultet jeg borti ham som sto foran meg. Det medførte en dose med kjeft, men jeg fikk heldigvis forklart til vedkommende at jeg selv var blitt dyttet. Ting roet seg ganske fort, men stemningen var langt ifra god.
Plutselig smøg en kar seg gjennom en åpning i gjerdet, slik at han kom lenger frem i køen. Protestene var høylytte, men det var ingen som turde å gjøre noe. Han var en storvokst mann, og man vet jo ikke hvordan reaksjonen blir dersom han blir direkte konfrontert. Det tryggeste var å godta smitingen, men så fulgte flere hans eksempel. Nye protester ble hørt, men smiterne valgte å spille døve, de ble stående på sine nye plasser i køen.
Dette var det flere som ikke ville finne seg i, så for å skape rettferdighet og komme foran de nevnte smiterne, benyttet enda flere seg av åpningen. Plutselig innså jeg at jeg var i ferd med å bli forbigått. Hvis jeg ikke foretok meg noe, ville jeg i praksis havne lenger bak i køen!
Her handlet det om å spise eller å bli spist, og før jeg egentlig rakk å tenke meg om, sto jeg på den andre siden av gjerdet. I ettertid er jeg ikke stolt av meg selv, for dette var jo svært urettferdig overfor dem som på veloppdragent vis ble stående, men det var altså beslutningen jeg tok i kampens hete.
I krig, kjærlighet og ølkø er tydeligvis det meste tillatt.
Les også:
Når fruen er borte, blir jeg som en skoleklasse uten lærer
Etter en liten evighet var jeg endelig fremme ved ølkranene. Der kommer du inn i et åpent område, og kan selv velge hvilken kran du stiller deg foran. Dermed oppsto det nytt kaos, en ungdom hoppet inn foran meg, men jeg orket ikke å protestere. Jeg plasserte meg imidlertid tett inntil ryggens hans, slik at ingen andre kunne få sjansen til å gå mellom oss.
Det var ikke særlig lurt, for da han snudde seg, sølte han øl på skjorten min. Sekunder senere ble det enda verre, en liten dusj med øl kom flygende gjennom luften og traff meg i håret. Området begynte å ligne på en krigssone, men jeg holdt ut og fikk kjøpt drikke til slutt.
Kygo var godt i gang med settlisten da jeg endelig kunne stille meg opp for å nyte konserten. Jeg var bevæpnet med tre fulle plastglass, plassert i en fem-pakning av papp med håndtak. Det er vel kanskje unødvendig å forklare hva som skjer når pappen blir fuktig? Helt riktig, den klarer ikke lenger å holde på de fulle glassene, og plutselig falt en av halvliterne rett i bakken og gjorde skoene våte!
Så der sto jeg, som sild i tønne i en diger folkemengde, med fuktig skjorte, øl i håret og våte sko. Nå har jeg bestemt meg for å holde meg edru neste gang jeg skal på Koengen.
Kampen om halvliterne er ganske enkelt for tøff.
