Hvis EU er snill

Går det an å si noe om hvilke alternativer som finnes til EØS, utenom EU-medlemskap? Nei-siden prøver i en rapport som legges frem i dag.

FOLKETS NEI: Det norske folk har to ganger sagt nei til medlemskap i EU. I stedet har vi fått EØS-avtalen, som ifølge den offisielle EØS-utredningen gir oss gode økonomiske resultater, men et klart demokratisk underskudd. I dag slipper Nei til EU rapporten «Alternativer til dagens EØS-avtale». ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ

FOR TI ÅR SIDEN spurte jeg Europakommisjonens president Romano Prodi om mulighetene for endringer i EØS-avtalen. Italieneren stirret uforstående på meg i lange sekunder, før det kom: «For å være ærlig: Jeg er uvitende om dette!» Pressesekretæren skvatt til, bøyde seg frem og hvisket til sjefen: «Vennskapelige forbindelser!»

Da rettet Prodi seg litt opp og smilte: «Ah, ja. Ja. Vi har vennskapelige forbindelser med disse landene.» Hvis Norge ville noe, kunne man sikkert finne løsninger, mente han.

SAMME UTGANGSPUNKT har Nei til EU, et knippe fagforeninger og andre organisasjoner for en 180 siders rapport som legges frem i dag. «Alternativer til dagens EØS-avtale» fremstår som oversiktlig og saklig, selv om realismen er diskuterbar. Gruppen har til og med berørt EU-medlemskap som en mulighet, og noterer at dette i alle fall gir representasjon i EUs organer, noe som bøter på de demokratiske problemene ved EØS.

Men de ønsker seg jo noe annet enn EU-medlemskap, og går inn på seks modeller.

DEN ENE er å beholde EØS, men utnytte handlingsrommet i avtalen mye bedre enn hva landets regjeringer har gjort. Blant annet er det mulig, mener gruppen, å stille tydeligere nasjonale krav, avvise uønskede rettsakter tidligere, jobbe aktivt for flere særordninger, og bruke reservasjonsretten når det trengs.

Utvalgets andre alternativ er å arbeide for et slankere EØS. Her dreier det seg om å forhandle bort deler av avtalen, innføre en angrefrist for direktiver som gir uønskede konsekvenser, og generelt sette rammer for hva EØS skal omfatte. Når EU varsler ønske om å utvide EØS-avtalen, må Norge kunne varsle det motsatte.

DE ØVRIGE ALTERNATIVENE forutsetter at EØS-avtalen forsvinner. Det tredje er basert på regelverket til Verdens handelsorganisasjon. WTO-regelverket er blitt kraftig utvidet de siste tiårene. Det er nå om lag likeverdig med handelsavtalen mellom Norge og EU fra 1973, som fortsatt skal gjelde dersom EØS faller bort.

En fjerde variant er å bygge nettopp på handelsavtalen fra 1973, men å oppdatere den.

Den femte muligheten i rapporten er en bilateral handels— og samarbeidsavtale. Da kan man samarbeide på de feltene Norge og EU er enige om, og så endre med jevne mellomrom. Da vil for eksempel nye rettsakter ikke bli norsk lov nærmest automatisk, men måtte forhandles om. Sveits har slike avtaler nå.

Den sjette og siste muligheten i rapporten er å erstatte EØS med en regional avtale mellom EFTA og EU. Fordelen for Norge her er da at Sveits vil være med på EFTA-siden sammen med Norge, Island og Liechtenstein. Det øker forhandlingsstyrken. Sveitserne er noen jævler til å forhandle.

ARBEIDSGRUPPEN UNDERSLÅR ikke at både juss og politikk spiller en rolle for hva Norge kan få til, men rapporten er, som man kunne vente, svakest på det siste.

En ting er hva man kan få enighet om i Norge. I flere av variantene vil det dessuten spille inn hva EFTA-partnerne i EØS, Island og Liechtenstein, ønsker. Viktigst er det selvsagt hva EU gjør. Det vil avhenge av mange forhold, blant annet hvordan ting skjer.

> Ved alltid å luske på filttøfler blir vi ekstra små

Hvis EØS-avtalen bryter sammen fordi Island blir medlem av EU eller av en annen grunn Norge ikke kan lastes for, er det naturlig å tro at EU er vennlig innstilt til å finne gode løsninger. Hvis den bryter sammen fordi Norge plutselig tar mange reservasjoner, eller sier avtalen opp, blir det trolig vanskeligere.

Sett fra EU, er Norge svært heldig som har EØS. Og sett fra EU, er EØS greiere å håndtere enn de uhyre tungvinte Sveits-avtalene (som EU nå også vil ha bort).

I DEBATTENE om forholdet til EU, og om hvilke alternativer det finnes til medlemskap, har Norges forhandlingsstyrke alltid vært et sentralt tema. Nei-siden har alltid vist til olje- og gassressursene som forhandlingskort. Sant nok, EU trenger energi, og vil heller kjøpe fra Norge enn fra Russland. Men det overses ofte at Norge også er avhengig av å selge. Det er ikke så lett å true med å stenge rørledningene til Tyskland og Storbritannia, og med å legge rør til Japan istedenfor.

Sveits har bedre forhandlingskort, ikke minst fordi EU vil ha innsyn i landets banker i kampen mot økonomisk kriminalitet. Norge må selge olje og gass, men Sveits må strengt tatt ikke gi innsyn i sine bankers hemmeligheter.

PÅ DEN ANNEN SIDE er det ingen grunn til å krype for EU heller, slik man kan få inntrykk av at norske regjeringer gjør. Under forhandlingene i Brussel i 2002 om økning av den såkalte EØS-kontingenten, opplevde jeg norske tjenestemenn beklage seg over at ingen i Norge brydde seg med å protestere mot EUs ublu krav.

Et aldri så lite opprør fra politikere eller opinionen i Norge kunne ha gjort litt inntrykk på EUs forhandlere. Istedenfor sto EU fritt til å mer eller mindre tenke på et tall og gange med to.

EU ER MYE STØRRE enn Norge, men ved alltid å luske på filttøfler, blir vi ekstra små. Alternativrapporten går inn på dette poenget. Å starte en seriøs diskusjon om alternativer til dagens EØS-avtale, kan bidra til å gjøre gapet i styrke mellom Norge og EU litt mindre.

Kan det skade? Utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt at han ønsker en slik debatt velkommen. Nå kan han og andre vise det.

Bør Norge ut av EØS? Inn i EU? Si din mening i feltet under!