CMI, Norge og Botswanas suksesshistorie

I Botswana lever demokratiet i beste velgående, landet har nærmest verdensrekord i økonomisk vekst og er det mest kredittverdige land i Afrika.

Publisert Publisert

Kronikk

Seniorforsker Jan Isaksen, CMI

Allerede i 1970-årene startet samarbeidet mellom CMI og Botswana med siktemål om å bedre den økonomiske politikken i landet. Samarbeidet må sies å ha lyktes, da norske bistandsmyndigheter i 1997 sparket ut av kategorien «samarbeidsland», nærmest fordi det hadde gjort det for godt.

Botswanas nåværende president Festus Mogae har ved flere anledninger besøkt Christian Michelsens Institutt og besøker i dag CMI, Universitetet og Bergen. Han vil bruke CMI som plattform for å informere om Botswanas økonomiske politikk, utviklingsmuligheter og problemer.

Hva er det som har gjort at dette lille landet med knapt to millioner innbyggere ved Kalahariørkenen i sørlige Afrika ligger på toppen av velstandsligaen i Afrika og helt siden uavhengigheten i 1966 har vært fredelig og demokratisk styrt?

Botswana er verken preget av kriminalitet, korrupsjon, sultne barn eller despotisk styre og demokratiet lever i beste velgående. Den økonomiske veksten er enestående, men til tross for disse eksepsjonelt positive trekk for et land i Afrika, finner vi ikke landet i mediebildet. Er det fordi gode nyheter ikke passer inn i det rådende mediebilde av Afrika?

Da Botswana ble fritt i 1966 under president Seretse Khama, var det nærmest det fattigste land i verden: En halvørken med 600.000 sjeler på en overflate like stor som Frankrike, med jordbruk og kvegdrift som hovednæringsveier og massiv fattigdom.

Hva har skjedd? Som det eneste afrikanske land med en sterk, langvarig vekstprosess (mer enn syv prosent årlig vekst i BNP i over 30 år) er det nå ifølge Verdensbanken og FN et mellominntektsland, ett av de få i Afrika. Både i verdenssammenheng og spesielt sammenliknet med gjennomsnittet for Afrika sør for Sahara er dette intet mindre enn fantastisk – spesielt med tanke på den turbulente og apartheidpregete bakgrunnen i det sørlige Afrika fra midten av 1960-tallet til 1994.

Veksten har ført til sosial og økonomisk forbedring. Tre representative eksempler er at skoledekningen i grunnskolen har økt fra 63 % i 1970 til nærmest 100 % i 1995, mens gjennomsnittstallet for Afrika var 67 %. I videregående skole var økningen over samme tidsrom fra 7 % til 64 %, mens gjennomsnittet for Afrika lå på 18 %. Antallet leger per 100.000 innbyggere økte fra 15 i 1980 til 24 i 1994, mens Afrika-gjennomsnittet lå på 11. Botswana brukte mineralrikdommen til veier, vannsystemer, skoler og sykehus, og ikke til luksus og prestisjeprosjekter.

Det er vanskelig å finne en helt tilfredsstillende forklaring på Botswanas suksess. I analysen synes det å være enighet om at diamantrikdom ikke er en god nok forklaring. Diamantene var kanskje en begynnelse, men det som Botswana har klart, i motsetning til mange av sine naboland, er å forvalte rikdommen på en slik måte at den har ført til utvikling.

Et hovedpunkt i utviklingspolitikken var å velge internasjonalt velrenommerte gruveselskaper og internasjonale eksperter på mineralpolitikk til partnere i mineralutvinningen. Et særtrekk ved Botswanas måte å løse sine problemer i forvaltningen på var utstrakt bruk av utenlandsk ekspertise – så lenge det var nødvendig. Nå er departementet fullstendig botswansk, og det virker.

Styresmaktene i Botswana unngikk overoppheting av økonomien ved en klok makroøkonomisk politikk. Hovedpunkter i makropolitikken var overskudds— eller balanserte budsjetter, restriktiv pengepolitikk og store valutareserver (omtrent som Norge). Sentralt i det økonomiske styringssystemet sto et veldrevet finansdepartement, ledet av sterke individer, først Quett Masire som ble landets andre president og senere etterfølgeren hans, Festus Mogae. Mogae arbeidet som ung økonom i finansdepartementet og har bidratt sterkt til oppbygging av det systemet som gjelder i dag.

Den politiske situasjonen har vært viktig for stabilitet og stø kurs. Regjeringspartiet, Botswana Democratic Party, har hatt 70–90 % av representantene i nasjonalforsamlingen siden 1966. Den politiske enheten har berodd på mange ting, kanskje først og fremst etnisk homogenitet og det faktum at den første presidenten også i tradisjonell forstand var lederen og helt fra begynnelsen fikk bred folkelig støtte. Selve kulturen, historisk sett formet av kvegbønder i en karrig halvørken, har vært nevnt. En annen faktor som ofte trekkes frem, er den første presidentens holdning til nøysomhet, disiplin og ærlighet.

Det har kanskje vært viktig at systemet for økonomiforvaltning stort sett er bygd opp i årene før 1971, altså i tiden før diamantinntektene kom og Botswana var lutfattig. De steinharde budsjettbegrensningene og avhengigheten av givere gjorde at man la stor vekt på orden og realisme i utviklingsplanene og på gode argumenter for å skaffe den finansiering som trengtes.

Selvfølgelig har Botswana sine problemer. De som har fulgt med i Aidskrisen i Afrika vet at Botswana er det mest HIV-infiserte landet i verden. Landet har også mye fattigdom i forhold til sitt høye BNP per innbygger. Det er imidlertid sterke indikasjoner på at fattigdommen i de siste 10–15 årene er blitt redusert, i motsetning til de fleste nabolandene.

Fremtidsutsikten for økonomien er også problematisk. Diamantproduksjonen flater nå ut og om ikke et annet «lokomotiv» settes inn i stedet, taper økonomien sin dynamikk. Utviklingspolitikken de neste tiårene blir vanskelig. Mens det før dreiet seg mest om å bygge ut økonomisk og sosial infrastruktur, er nå oppgaven å få næringslivet til å gro.

Selv om det parlamentariske demokratiet er vel befestet, er mange av de demokratiske institusjonene fremdeles svakt utviklet. Interesseorganisasjonene og de frivillige sosiale organisasjonene er ikke sterke, ei heller fagbevegelse og presse. Samfunnet blir stadig mer komplekst, og nye interessegrupper gjør seg gjeldende.

Tross alle ulikheter har Norge og Botswana mange likhetspunkter. Først og fremst er begge land råvareeksportører som tjener gode penger på henholdsvis olje og diamanter. Problemene ved at de sterke eksportnæringene slår ut annet næringsliv, er et annet fellestrekk.

Debatten i Botswana om hvordan diamantfondet skal brukes for å skape en mer mangfoldig økonomi er til forveksling lik den norske debatten om oljemillionene. Landene har også, i forskjellig grad, ikke vært alt for flinke til å ta vare på sine etniske minoriteter, vi har samene og de har urbefolkningen «San». Som små land strever vi også begge med å forholde oss til de økonomiske stormakter og regionen.

Regionalt sett har vi valgt motsatte veier: Mens Norge sitter på gjerdet, har Botswana fra første stund valgt å være i sentrum for sitt «EU», Southern African Development Community (SADC), har fått hovedkvarteret lagt til Gaborone og spiller en viktig rolle i SADC som nå ledes av president Mogae.

Botswana var en gang blant Norges hovedsamarbeidsland i Afrika og det stjerneeksemplet man pekte på når verdien av utviklingshjelp ble trukket i tvil. I 1997 fant Norge ut at dette landet var for rikt til å nyte godt av finansiell hjelp og bestemte «å endre utviklingshjelpens karakter». Det syntes å være en rimelig avgjørelse. Botswana trenger ikke finansiell støtte.

Bistandsstrategien skulle ikke dreie seg om penger, man skulle heller bevege seg fra statlig samarbeid over mot institusjons- og næringslivssamarbeid. Resultatet ble at den Norske ambassaden i Gaborone ble lagt ned, og det har ikke siden 1997 kommet i stand nye tiltak eller prosjekter. Det var kanskje ikke annet å vente.

Økt effektivitet i den offentlige sektor og godt styresett vil være sentralt for å få fart på investeringene og sikre bærekraftig utvikling. Her kan Norge gjøre mye, man burde virkelig forsøke å omlegge, ikke nedlegge, samarbeidet med Botswana. Om Botswana lykkes vil det ikke bare være bra for den før så fattige befolkningen, men også gi et glimt av håp på skuffelsenes kontinent og vise resten av verden at godt styresett nytter, også i Afrika.

Publisert
BT anbefaler

Etter ni år helt uten venner, tok Steinar grep. Hans metode for å få nye kamerater er blitt kopiert av mange.

Steinar Halleland (52) har endelig den trygge vennegjengen han drømte om. Emina og Younes håper å finne det samme.

Sakene flest leser nå

  1. Dordi likte ikke det hun fikk høre på butikken

  2. Ingebrigtsen kunne glise for Branns sjeldne bragd

  3. Her er dommen etter Branns festkamp

  4. Halvparten av covid-19-pasienter sliter med pusten tre måneder etter

  5. FHI anbefaler at flere land blir røde

  6. – Eg er skuffa over det eg såg i parken