Naivt å stikke hodet i sanden

Frammarsjen for innvandrerkritiske partier i Norge og i store deler av Europa viser at vi har en utfordring vi ikke har klart å møte.

BITENDE FRYKT: Det blir for enkelt å toe våre hender, nå, før blodet er tørket vekk, glasskårene er feiet opp og frykten fortsatt biter oss, skriver Maria Gjerpe. PAUL SIGVE AMUNDSEN

Maria Gjerpe

Jeg har en viss aversjon mot tendenser til selvglorifiserende væremåte, grandiositet på vegne av en nasjon og flagg som symbol på det ufeilbarlige. Vil det være mindre sjanse for å bli voldtatt i Oslos gater etter Rosetoget? Blir det mindre ungdomskriminalitet? Blir det tryggere å ta T-banen på østgående linjer neste uke? Kan roser gjøre noen endring med rasistiske holdninger? Vil de politiske ideologier bli som en og samles om hvordan goder skal fordeles i Norge og hvilke verdier vi skal enes om? Vil en åpen samfunnsdebatt, der ekstreme stemmer får boltreplass føre til mindre ekstremisme? Er det vi har sett i Oslo og Ulvøya utført av en ensom ulv, noe som har grodd fra ingenting? Vil Norge og nordmenn radikalt endre sine holdninger ved at Jens Stoltenberg fremstår som den store helten og Siv Jensen som den som har skjemt seg ut? Neppe.

Ja, disse drapene og terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22.07.11 ser ut til å være begått av et enkeltmenneske med sterke antipatier mot ikke-etniske nordmenn, men: Er det ensomme ulver vi ser som utfører disse ekstreme handlingene? Gror de av ingenting? Jeg tror ikke det. Gjerningsmannen er et menneske med et sykt sinn, kanskje, hvor det ikke er mulig å forstå «hvorfor», som vi gjerne skulle forstått for å plassere det hele inn i et håndterbart landskap.

Det blir likevel altfor enkelt å toe våre hender, nå, før blodet er tørket vekk, glasskårene er feiet opp og frykten fortsatt biter oss.

At vi kan definere dette som «sykt» for dermed å fri oss fra dette som noe ukjent og utenfor vårt ansvarsområde er ikke bra. At vi kan skylde på «alle andre» er ikke sunt. Om vi definerer dette som "sykt" slipper vi å tenke «norsk ekstremisme». På den måten gjør vi dette til noe vi ikke må forholde oss til og skape tydelige motkrefter til. Vi gjør på denne måten oss selv en stor bjørnetjeneste.

Mennesker har ulike meninger. I et demokrati hører ulike meninger til, også de som den sittende regjeringen ikke bifaller. Fremmarsjen for innvandrerkritiske partier i Norge og i store deler av Europa viser at vi har en utfordring vi ikke har klart å møte. Det har vært lett å definere venstresiden som naive. Å definere venstresiden som «naive», gagner ingen i tiden som kommer, og vil bare bremse den nødvendige debatten. Vi må tørre å ta den så fri fra partipolitisk polemikk som mulig. Vi må ta den uten å gå i skyttergraver, uten å peke ut enkeltgrupper, men heller ha klart definerte verdier som utgangspunkt, erkjenne at vi ikke har nådd dem og konstruktivt møte hverandre med: Hva gjør vi med dette og på hvilken måte? På den annen side: å tro at dersom en bare slipper til de høyreekstreme stemmene i samfunnsdebatten, så har vi kontroll på dem, er kanskje virkelig naivt? Det vil alltid være ekstreme meninger og kanskje lever de nettopp av å gro i randsonen av lyset?

Grunnstener hos mennesker , det vi alle dypest sett trenger, er å bli forstått, kjenne tilhørighet, funksjon og likeverd. Av dette skapes et likeverdig partnerskap, der det handler om å yte etter evne og nyte etter behov. De politiske ideologier er uenige i hvordan dette i praksis skal utføres. Å skulle definere dette som «feministiske verdier» eller «venstreradikale ideer» er likevel et feilsteg.

Den norske stat har en viss størrelse på sin lommebok og må selvsagt prioritere. Hva vi kan se i tiden som kommer er at det blir vanskelig å ikke gi store summer til politiet og overvåkingstiltak. Å straffe og overvåke er ofte det enkleste, men det enkleste er ofte ikke det beste når det kommer til å løse samfunnsproblemer.

Vi har store problemer når det kommer til grupper av innvandrere som ikke deltar i det norske samfunnet, omfattende voldssaker mot barn og kvinner, de som ikke yter etter evne, men «lurer» systemet så godt de kan og de med store psykiske traumer etter lignende voldsopplevelser som de vi så på Utøya. Hjelper det med høyere straffer og bedre kontroll alene? Kanskje ikke. Kan hende må vi dypere, se sammenhenger, tenke forbygging og vurdere hva vi kan forvente av den enkelte. Det er trist og feilslått politikk å ikke lete etter røttene til problemene og løse dem der.

På samme måte har vi store problemer med store grupper mennesker som definerer andre mennesker som «utenfor» og som uverdige en plass i fellesskapet. Vi har store grupper mennesker som preges av frykt for hvordan det norske sosioøkonomiske landskapet skal se ut i fremtiden og i sin frykt søker enkle, populistiske løsninger.

Siv Jensen og hennes meningsfeller har også krav på å bli hørt, selv om mange av oss ikke liker retorikken som brukes og løsningsforslagene som legges på bordet.

Å tro at det vi ikke liker forsvinner om vi stikker hodet i sanden er i alle fall naivt.

Maria Gjerpe er lege, helseaktivist og samfunnsdebattant.