Til minne om våre verdier

Samlet er Regjeringskvartalet ikke bare en samling bygninger med kontorlokaler. Høyblokken har motvillig blitt et minnested – og bør bli stående.

Publisert:

DEMOKRATI UNDER ANGREP: Høyblokken er ikke lenger bare Erling Viksjøs arkitektoniske mesterverk (som nå kan sees på Nasjonalmuseets nettutstilling); det er blitt en legemliggjøring av et demokrati under angrep – og det bør bevares sliK med synlige reparasjoner, mener arkitekt Mattias Ekman

  • Designhøgskolen I Oslo
  • Stipendiat Ved Arkitektur-
  • Mattias Ekmanarkitekt

I dag innvies parken som skal minne om terrorangrepene i New York den 11. september 2001. Arkitekt Michael Arad og landskapsarkitekt Peter Walker har formgitt de to monumentale vannfallene som med sine vannspeil fyller ut fotavtrykkene av det tidligere World Trade Centre. Samtidig, her hjemme, ryddes bygningene i Regjeringskvartalet etter angrepet 22. juli, og mange reiser spørsmål om kvartalets fremtid.

Stedet der det skjedde

Lenge har minnet om betydningsfulle hendelser blitt opprettholdt med hjelp av stedene der de utspilte seg. Herodot har fortalt oss at kong Leonidas av Sparta ble hedret med en steinløve på stedet hvor han ledet det heroiske forsvaret mot perserne ved Thermopylene i 480 f. kr. Cicero har beskrevet den spesielle opplevelsen av å gå blant ruinene av akademiet i Aten og se Platon fremfor seg, som om han var i live. I dag reiser vi til Auschwitz for å lære noe om holocaust vi ikke kunne ha lært fra en bok; omgivelsene forsterker vår forestillingsevne.

Sorg i kvartalet

Diskusjonen om sorg— og minnearbeidet etter den 22. juli vil kretse rundt Utøya og Regjeringskvartalet. Det sistnevnte vil få en viktig rolle, da det fra før er et uttrykk for det nasjonale fellesskapet, og har en sentral plassering i hovedstaden. Privat sorg, politiske og kulturelle manifestasjoner og akademiske drøftinger, nasjonale så vel som internasjonale, vil i fremtiden måtte forholde seg til Regjeringskvartalet.

Et sted er en indeks som peker på hendelser i fortiden: Det var her det skjedde! Om de forskjellige regjeringsbygningene med sin arkitektur symbolsk retter oppmerksomheten mot den norske, politiske historien, så vil skadene som er påført bygningene uhyre konkret vise til angrepet den 22. juli. Synet av den knuste betongen berører oss umiddelbart.

Synet av knust betong

Det er uklart hvilken teknisk tilstand de hardest rammede bygningene er i.

I Dagens Næringsliv 26. juli anføres økonomiske (Hva er billigst?) og funksjonelle (Hva gir best brukbarhet?) argumenter for etter hvert å vurdere hvorvidt Høyblokken og R4 skal rives og gi plass til nye bygg, eller restaureres.

Et slikt teknisk blikk evner ikke å fange opp at Regjeringskvartalet har blitt fylt med en betydelig symbolkraft. Høyblokken er ikke lenger bare Erling Viksjøs arkitektoniske mesterverk (som nå kan sees på Nasjonalmuseets nettutstilling); det er blitt en legemliggjøring av et demokrati under angrep. R4, tegnet av Viksjø arkitektkontor under ledelse av sønnen Per Viksjø, er ikke lenger bare en adresse for statsbyråkratiet; det har etset seg inn i nordmenns hukommelse som et av åstedene for etterkrigstidens mest traumatiske hendelse. Samlet er Regjeringskvartalet ikke bare en samling bygninger med kontorlokaler. Det har nå motvillig trådt inn i kretsen av nasjonens erindringssteder. Likt Stiklestad, Eidsvollsbygningen og fangeleiren på Falstad er kvartalet ikke lenger bare et sted, men et begrep i den nasjonale bevisstheten.

Slipper aldri unna 22/7

Regjeringskvartalets etterliv som kulturelt symbol vil være betinget av hvordan offentligheten kontinuerlig skaper og omskaper det gjennom hentydninger, refleksjoner eller handlinger. Det er i tekst og tale dets normative og kritiske potensial vil utfolde seg, men stedets materialitet vil til enhver tid gi det en ramme, en identitet.

Høyblokken og R4 manifesterer denne identiteten sterkest. Navneplaketter eller minnesmerker kan plasseres andre steder i byen – Youngstorget, Domkirken og Tullinløkka har blitt foreslått (Aften Aften 11. aug.) – men det er diskusjonen om Regjeringskvartalet som vil bli avgjørende. Kvartalet vil i uoverskuelig fremtid ikke kunne unnslippe assosiasjonen til hendelsene 22. juli. Et minnesmerke et annet sted i Oslo vil til sammenligning bare preges av vilkårlighet.

Nazistenes bokbål

Monumentale arkitektoniske minnesmerker, slike som det vi ser avdekkes i New York, passer bedre i en kultur preget av store gester enn i et nordisk velferdssamfunn, tuftet på nøktern grunn. Arkitektonisk bearbeidning av traumatiske hendelser er komplekse oppgaver. Enkelte minnesmerker viser en forbilledlig omgang med fortiden. På den vidstrakte Bebelplatz i Berlin, hvor nazistene i 1933 arrangerte bokbål, har skulptøren Micha Ullman skapt et rom under bakken med tomme, hvite reoler. Gjennom et vindu nedfelt i markbelegget kan betrakteren se ned i rommet; ellers er ikke minnesmerket synlig i omgivelsene.

Verdige monumenter

Fra togstasjonen Berlin-Grünewald ble mer enn femti tusen berlinske jøder deportert til gettoer, konsentrasjons- og utryddelsesleire. Arkitektene Nicolaus Hirsch, Wolfgang Lorch og Andrea Wandel har markert hendelsene ved å dekke overflaten på perrongen ved spor 17 med stålplater: en plate for hvert tog som forlot Grünewald, med avreisedato, antall mennesker og destinasjon inngravert. Slike minnesmerker skjuler ikke vår avmaktsfølelse overfor historien med heroiske grep, men gir den en verdig form.

De synlige sårene

Sårene etter 22. juli er store og vil prege norsk offentlighet i lang tid. Mange mistet sine kjære, et politisk parti ble angrepet, og demokratiet ble truffet i sitt fundament. I sin streben etter å uttrykke én fortolkning av hendelsene, risikerer formsterke og symbolrike minnesparker, monumenter eller bygninger å ta fokus fra et flerfasettert sorg- og minnearbeid.

Aleida Assmann, professor i litteraturvitenskap, skiller mellom det normative minnestedets uproblematiske omgang med en fortid vi mener å ha lært noe av, et sted som symboliserer en forbilledlig prestasjon eller lidelse, og det traumatiske stedet som ikke tillater en bekreftende meningsskapning, men gir rom for motstridige perspektiver. Regjeringskvartalet som traumatisk sted kan ta opp i seg det uforståelige, det ugripbare, det rystende. Høyblokken og R4 bør bli stående; Regjeringskvartalet bør forbli et hverdagslig sted, samtidig som det støtter opp om vår erindring av 22. juli. Med synlige reparasjoner på mark, fasader, interiør og kunst, kan de både minne oss om verdiene vårt samfunn bygger på, og gi rom for sorg og refleksjon.

Publisert: