Barnesoldater i Bergen

Av John Øyvind Livden

Vestlandsrevyen mandag 19. juni satte søkelyset på airsoftklubben NAZARIAN i Ytre Arna. I reportasjen får vi vite at klubben har medlemmer i alderen 12 til 42 år, og at de trener krig flere ganger i uken.

Vi ser «soldater» som bruker avlagte norske feltuniformer, og bærer våpenkopier som er til forveksling nøyaktig lik reelle våpen. De fungerer også på samme måte, den eneste forskjellen er at de bruker små plastprosjektiler i stedet for vanlig ammunisjon. Ifølge reportasjen ser NAZARIAN på seg selv som en seriøs sportsklubb, som «spiller» et spill.

Det virker som klubben har store ressurser til rådighet. På filmen ses kamuflasjemalte kjøretøyer og innleid helikopter. Vi ser patruljering langs vei gjennom Moldalia på Espeland, og en ung kvinnelig «soldat», som ifølge klubbens nettside bare er 16 år, forklarer at de sikrer en landingsplass for et helikopter. Hennes opptreden viser at hun har trent på denne situasjonen.

Etter å ha arbeidet med soldatopplæring i Forsvaret i mange år, de siste seks som øvingsoffiser ved Sjøkrigsskolen, har jeg lang erfaring i å utdanne og trene soldater og befal i våpentjeneste og stridsteknikk. Dette sprenger flere grenser for det jeg mener samfunnet kan akseptere som sunn aktivitet.

Det jeg reagerer aller sterkest på, er at mindreårige barn deltar i dette. At 12-16-åringer kan delta i våpenopplæring og stridsteknikk flere ganger i uken, er det all mulig grunn til å stille kritiske spørsmål ved.

Krig er ingen aktivitet for barn. Bruk av barnesoldater er et stort problem i mange konfliktområder. Et eksempel på dette finner vi i Nord-Uganda, der Lords Resistance Army (LRA) tvinger barn til å bli soldater. Disse soldatene er kjent og beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Det er ikke uten grunn. På grunn av at barn er lett påvirkelige og ikke er i stand til en moden moralsk-etisk refleksjon, mangler de evnen til å fatte rekkevidden og konsekvensene av sine handlinger. Norske barn er også barn.

I nyhetsinnslaget får vi også være med i «krigen». Vi ser våpen som rettes og avfyres i høyt tempo. Det er ifølge «løytnant» Varg Breivik jakten på «adrenalinkicket» som er viktig, og han sammenlikner aktiviteten med andre typer ekstremsport.

Jeg skal være ærlig og gi Breivik rett i at det kan være spennende å leke i skogen, det har jeg gjort helt fra jeg var barn, men det er noe med rammene for denne aktiviteten som får meg til å stoppe opp og reflektere. Det eneste som mangler for at dette skal utvikle seg til å bli en skarp og livsfarlig situasjon, er reelle våpen og ekte ammunisjon. Drillen, håndgrepene og de innøvde handlingsmønstrene sitter allerede som spikret.

Tidligere denne uken fikk vi rapport fra rettssaken etter den tragiske hendelsen på Hommersåk i Rogaland, der en ung gutt drepte sin kjæreste med fem skudd fra farens pistol. Han ville bare ha litt respekt. Det er kanskje å trekke det altfor langt å hevde at aktiviteter som dem NAZARIAN utfører kan bidra til å øke risikoen for at et våpen uforvarende havner i en konfliktsituasjon, men det er heller ikke utenkelig. Klubbens hjemmeside vitner i alle fall om en utpreget våpeninteresse.

I tillegg vil jeg slutte meg til uttalelsene fra Ragnhild Bjørnebekk, forsker ved Politihøyskolen, som i Vestlandsrevyen kommenterte den påfallende symbolbruken i klubbens emblem, og de ideologiske antydningene som åpenbares i klubbnavnet. Hvis NAZARIAN har en skjult agenda under dekke av å være en «seriøs sportsklubb», gjør dette meg bare enda mer skeptisk til virksomheten.

Hvilke verdier er det egentlig som ligger til grunn for denne aktiviteten? Hvordan påvirkes barna som deltar i «spillet», og hva handler «spillet» egentlig om?