Pop-prinsesse-problemet

BTBATT: Miley Cyrus har slukt lillefingeren musikkverdenen ga henne som Hannah Montana med hud og hår, og er nå godt på vei opp til albuen. Likevel vil enkelte heller skrive om huden hun viser.

Publisert Publisert

Etter et intenst halvår har stormen rundt Miley Cyrus roet seg til en lett bris. På tross av hustrig høst— og vintervær har Miley med en keiserinnes pomp og prakt kledd seg i Evas drakt, hvilket har ført til ramaskrik og kritikersprik. Noen elsker henne, noen hater henne. Alle har en mening om henne.

Absolutt nylansering

Oppi alt snakket om hva hun har eller ikke har på seg, har Miley for godt kastet det gamle skinnet som Disney-stjerne. Hun har flyttet fra hjemstedet Nashville, og ikke lenger lener seg på den trygge tilværelsen som Billy Ray Cyrus' datter/Dolly Partons gudbarn/Hannah Montana.

Som sagt er det dem som ikke ser på denne forvandlingen med blide øyne. Hun har blitt kritisert for å forkaste alle moralske tilbakeholdenheter, sexifisere ungdommen og for å rett og slett være harry. Likevel troner hun triumferende på topplistene med hiten «Wrecking Ball», og smiler (også uten den karakteristiske tungen) over å ha lagt et godt år bak seg.

Britney Spears' manager

Men alt har ikke bare vært fryd og gammen. Konspirasjonsteoretikerne har flydd som fluer over det de tror er et råtnende åtsel, i det det ble kjent at Mileys nyansatte manager var Larry Rudolph, Britney Spears' manager. Parallellen ble trukket mellom de to (begge er kvinner, begge er tidligere Disney-stjerner, begge er sangerinner) og man mente at Rudolph var mannen bak Mileys mer avkledde eskapader.

De fleste har sikkert enten hørt om eller sett hennes VMA Awards-forestilling, hvor hun «ikledd» hudfarget magetopp og undertøy gnikker seg til «Blurred Lines»-sanger Robin Thicke og bruker en skumgummifinger til ting den ikke er beregnet på. Nyheten spredte seg til verden, og SKANDALE!-overskrifter poppet opp i alle aviser. Et kjapt søk på Dagbladet nettsider avslører side på side med nyheter fra året som var, med overskrifter som «Miley Cyrus fortsette å kaste klærne», «Første gang jeg røyka marihuana var med Miley Cyrus» (åpen Joe Jonas om sex og dop), og «Han er julenissen Miley Cyrus twerker seg inntil».

Sydd i et mørkt rom

Men på tross av all kontroversen har Miley fått god omtale: «…Bangerz er en en katalog over nåtiden ...» (New York Times) «"Bangerz" er lyden av Hannah Montana i "Miami Vice". ... Det er pirrende, men også tradisjonelt» (Rolling Stones Magazine), men også negativ: «Det føles som om "Bangerz" har blitt sydd sammen i et mørkt rom» (The Guardian). Likevel blir jeg minnet om Frank Zappas pro-eksperimentelle sitat «Uten avvik fra normen, er framskritt ikke mulig».

I en mainstream hvor man presist kan gjette seg til hva som kommer i neste takt, er hennes kontrastfylte sjangermiks fryktelig forfriskende. Amy Sciarretto sa det på denne måten «Lytterne sitter igjen gjettende på hva og hvem den ekte musikalske Miley Cyrus er, hvilket sannsynlig var hensikten». Blandingen av urbant og landlig gir et lydbilde som utelukkende er Mileys, og med en porsjon galskap i miksen har vi et herlig ikke-søtt bakverk, som konstant hever seg, og overrasker med uortodokse smakssammensetninger. Og for dem som er fristet kommer det i år et akustisk album.

Komposthaug av irrelevant info

Dessverre er det ikke alle som kjenner dette bildet av artisten, og det er takket være holdninger som Dagbladets. Ønsket med dette utspillet er ikke å starte en krig, men å rette oppmerksomheten mot en endring alle er klar over. Tabloidiseringen av tidligere seriøse aviser, reduserer «kultursidene» til en komposthaug av irrelevant informasjon om alt annet enn hva en kulturside bør inneholde.

Dagbladets nettsider inneholder 31 artikler om Miley, men ikke en eneste anmeldelse av musikken hun har gitt ut, spredt over det siste halve året. Applaus til P3, Aftenposten, og BA (for å nevne noen) og et enkelt klapp til VG som i det minste skrev rundt etthundrede og femten ord om musikken.

Man skal naturligvis skrive om hendelser som dem på VMA Awards, men om man bevisst eller forhåpentligvis ubevisst (og i så fall kan det jo delvis unnskyldes) vektlegger kjendislivet, skandalene, og kontroversene fremfor musikken, gjør man som kulturell avis noe fryktelig feil. Dersom du enda ikke er overbevist om Mileys talent, vil jeg oppfordre til å youtube-e hennes backyardperformancer av to country-klassikere, eller sjekke ut den slående simple, men kolossalt kraftfulle AMA-performancen av «Wrecking Ball». Men ikke gjør feilen som jeg har som nyttårsforsett å aldri gjøre igjen: Let i Dagbladet etter kultur i avfallshaugen av tabloid.

Miley Cyrus opptrer på MTV European Music Awards 2010, i Madrid. Foto: Ap

Mads Skram Lerø (19)

Publisert