Et varslet dødsfall

KOMMENTAR: Tjostolv Moland døde i en celle i Kongo. Døden er alltid brutal, men ikke alltid helt uforutsigbar.

MENINGSLØS DØD: Tjostolv Moland var så visst ingen engel, noe han selv var den første til å innrømme. Hans død var slett ikke meningsfull. Men la oss i det minste håpe den resulterer i at Joshua French kommer hjem til Norge snarest, skriver artikkelforfatteren. ARKIVFOTO: HEIKO JUNGE SCANPIX

  • Morten Strøksnes
    Gjestekommentator
Publisert:

Grunnen til at jeg nå skal sitere meg selv, er virkelig ikke for å si «hva sa jeg?» Tjostolv Moland er død, og ingen profetiske gaver var nødvendig for å spå et slikt utfall. Det var tvert om høyst sannsynlig.

Alle med inngående kjennskap til saken visste dette – eller burde ha gjort det.

For allerede i januar 2010 skrev jeg i en kommentar i denne avisen:

Les også

Rumble in<br/>the Jungle

«Joshua French og Tjostolv Moland sitter fengslet i Kisangani, under forhold som må betegnes som livsfarlige. Folk dør regelmessig av sykdom og skader og utmattelse. Begge har hatt, og har, en rekke sykdommer som før eller senere kommer til å knekke deres helse.

De kan faktisk dø.»

Tjostolv Moland ønsket å leve et anonymt liv, langt vekk fra Norge. Han ble norsk a-kjendis, fullstendig mot sin vilje. Norge kunne ikke få nok, saken ble en av norgeshistoriens mest omtalte og diskuterte.

Da Molands død ble kjent søndag, ble Moland igjen hovedoppslag i alle norske medier. Utenriksministeren og statsministeren innkalte til pressekonferanser. En dødsdømt fange dør i et afrikansk fengsel, og landets øverste ledelse hasteinnkaller til pressekonferanser på en søndag!

Utenriksministeren sa at de kunne gjort mer. Statsministeren sa de hadde jobbet hardt. Han hadde sendt et brev for «ikke så lenge siden». Men brevet det er snakk om ble sendt i mars 2012.

Stoltenberg mottok aldri noe svar, og det er så langt jeg forstår aldri blitt sendt noen purring. Er vår statsleder ikke i stand til å få tak i et annet lands statsleder, om han virkelig ønsker det?

Et klart mønster har avtegnet seg over flere år. For norske myndigheter har det vært viktigere ikke å gjøre formelle feil, enn å gjøre noe riktig, noe som kunne ha fått fart på saken.

Stoltenberg sendte ikke brevet for å få en løsning. Han gjorde det snarere for å kunne si til pressen at han hadde sendt et brev.

Regjeringen har gjort det den måtte gjøre for Moland og French, men heller ikke mer. Om den hadde gjort det den kunne, ville sannsynligvis Tjostolv Moland ha vært i live.

Det er derfor lett å skjønne familiens forbitrelse. Stillstanden og fraværet av effektivt diplomatisk press, tvang familiene til å bedrive privatdiplomati rett foran nesen på UD. Det har vært kostbart, både menneskelig og økonomisk, men de kan i det minste si at de gjorde alt som sto i deres makt.

Hvorfor skulle regjeringen i det hele tatt engasjere seg, overfor to norske borgere som ble dømt for mord, etter å ha tatt med seg våpen inn i Kongo?

For det første var rettssakene mot de to fullstendig parodiske, i likhet med etterforskningen. At folk er uskyldige til det motsatte er bevist, er selve bærebjelken for en rettsstat. Kongo faller veldig langt utenfor denne kategorien.

Saken bygget utelukkende på indisier, og vitner som stadig skiftet forklaring, mens militærtribunalet diktet opp fantastiske teorier på løpende bånd.

For det andre ble Moland og French ikke bare dømt for mord. De ble også dømt to ganger for spionasje på vegne av Norge. Som nasjon er vi blitt avkrevd vanvittige erstatningsbeløp.

Etter den andre rettssaken, da Moland var alvorlig psykisk syk, ble erstatningsbeløpet i dommen "bare" satt til 500 millioner kroner.

Av helt korrekte årsaker anket ikke Norge dommen (stater kan ikke saksøke andre stater gjennom nasjonale, langt mindre lokale, domstoler). Men siden saken ikke ble anket, er kravet heller aldri blitt annullert. Av slike årsaker dreier saken seg også om forholdet mellom Norge og Kongo.

Hvorfor har saken ikke kommet ett eneste lite skritt videre i løpet av alle disse årene? I mine øyne er svaret enkelt.

Formelle kanaler er ubrukelige overfor denne typen stater, der alt er et spørsmål om forhandlinger og maktspill, og der alt av interesse foregår i kulissene som et resultat av at noen med makt har snakket sammen i hemmelighet.

Kongoleserne har i flere år jattet med sine norske kolleger under korte møter, men ikke foretatt seg noe som helst i praksis.

Kongo er på bunn hva rettssikkerhet angår, men på topp når det gjelder korrupsjon. Norge har gitt Kongo 143 millioner i gjeldsslette, og dessuten tildelt landet en halv milliard til å bevare den kongolesiske regnskogen – uten å kreve noe tilbake.

Det er lett å forestille seg hvordan kongoleserne har tolket dette: Enten som en innrømmelse av skyld, eller som et signal om at norske myndigheter ikke ønsket at fangene skulle overføres til hjemlandet.

Off the record har kilder i UD innrømmet at det er tilfelle. Norske myndigheter satset på en benådning fremfor soningsoverføring, med alle de komplikasjonene det ville gitt dem.

Saken kunne vært løst. Men om man ønsker kongolesernes oppmerksomhet, må man også snakke deres språk. UD kunne ha gitt kongoleserne en klar forståelse av alternativene.

Spørsmålet ville vært: Ønsker dere 630 millioner kroner, eller er det viktigere for dere å beholde to nordmenn i fengsel? Ingen med en viss kjennskap til kongolesiske forhold tviler på hva svaret ville blitt.

Ville ikke dette vært uforsvarlig moralsk sett? Jo, men slikt foregår hele tiden. Diplomati er en pragmatisk disiplin som ofte handler om å komme til forståelse gjennom uformelle kanaler og hemmelige avtaler.

Tjostolv Moland var så visst ingen engel, noe han selv var den første til å innrømme. Hans død var slett ikke meningsfull. Men la oss i det minste håpe den resulterer i at Joshua French kommer hjem til Norge snarest.

Han har levd under ekstreme belastninger i over fire år. Nå er hans situasjon blitt dobbelt så ille.