Kampen mot kreften ingen snakker om

Det gikk et helt år før legene ga Elin Sværen diagnosen underlivskreft. Da hadde den spredd seg til lunger og lymfe. Sist uke fikk hun sin siste cellegiftbehandling. Mest sannsynlig vil hun dø.

  • Ingvild Tennfjord
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

Dette er historien om Elin Sværen. Hun er 28 år, og vil mest sannsynlig dø av en kreftform du sjelden hører om. Underlivskreft er kvinnesykdommen som er tabubelagt. I sykdomshierarkiet ligger den på bunnen.

Hvorfor? Fordi mange kvinner kvier seg for å snakke om sitt underliv, fordi mange leger ikke tidlig nok gjenkjenner symptomene og fordi det er enda en kvinnesykdom med lav status.

Elin Sværen føler hun måtte kjempe med primærlegen og gynekologen for å bli tatt alvorlig. 2. september fikk hun diagnosen livmorhalskreft. Da var det gått nærmere ett år siden hun først fortalte legen sin at noe var alvorlig galt. Nå har kreften spredd seg, og legene vet ikke om cellegiften og strålingen vil redde henne. Sist uke fikk hun siste behandling i denne omgang.

— Verst for foreldrene mine

— Legene sier ingenting om hva som skjer etterpå. Det sier litt om hvor alvorlig det er. Jeg gruer meg nå. Jeg ble så forferdelig dårlig etter forrige gang, sier Elin Sværen.

Når hun er ferdig med cellegiften vet hun mer om hvor hun står.

— Akkurat nå er det størst sjanse for at jeg dør. Jeg har hatt så mye sorg på forskudd. Nå er det verst for kjæresten min og foreldrene mine. Det holdt på å rable for dem. Utrolig tøft å se foreldrene mine knekke sammen.

- Bare menssmerter

Det begynte i november i fjor. Uregelmessige blødninger og sterke smerter i underlivet. Menstruasjonssmerter, sa primærlegen og ba henne komme tilbake om ett år.

Hvis hun hadde ventet så lenge hadde hun ikke hatt noen sjanse. Hun kom tilbake etter fem måneder. Fikk en henvisning til gynekolog, og løfte om time innen tre uker. Hun ble tilbudt time etter sommeren. Smertene hadde økt så mye i mellomtiden at Elin krevde en time i juni. Gynekologen fikk ikke tatt en brukbar celleprøve, fordi hun blødde så kraftig.

— Legen burde ha kalt meg inn etter en uke for å få avkreftet at det var kreft. Istedenfor dro gynekologen på ferie.

Resultatet var at hun først blir diagnostisert 2. september.

— Selv om jeg hadde fryktet kreft, var det grusomt å få meldingen. Jeg og kjæresten dro ned på legekontoret etter stengetid. Jeg bare knakk sammen.

Elin ble innlagt på Haukeland universitetssykehus en uke senere. Da trodde hun at fjerning av livmoren ville gjøre henne frisk. Tre dager senere var spredningen oppdaget, og cellegift og stråling var eneste mulighet.

— Det er bare gamle damer der, og så meg. En periode lå jeg bare i sengen og gråt. Jeg holdt på å klikke.

Mister sin seksualitet

— Alle bekymrer seg for at jeg ikke kan få barn. Deres første reaksjon er ikke at jeg skal bli frisk, men at jeg skal kunne få barn. Jeg vil bare leve. Fjern alt, bare reparer meg!

Kvinner som må fjerne eggstokker går rett inn i overgangsalderen, selv om de bare er 28 år. Mange kvinner mister også evnen til å fungere seksuelt.

— Det er det ingen som snakker om. I brosjyrene står det fem linjer om sex, og de er rettet til kvinnens mann. Som om kvinnens seksualitet betyr mindre enn mannens, fnyser Elin.

Sist uke var det cellegift. Samme prosedyre hver gang. Først to timer med saltvannsoppløsning intravenøst. Så to, tre timer med cellegift. Ny runde med saltvann og så sukkervann. Når hun er ferdig kommer den voldsomme kvalmen. Først senere får hun vite om behandlingen har hjulpet. Om hun er nærmere eller fjernere døden.

— Jeg synes jeg har vært for snill. Statusen til legene er altfor høy og vi oppdras til ikke å stille spørsmål ved deres vurdering, selv om vi legger våre liv i deres hender. Som Simone de Beauvoir sier - dette er en veloppdragen ung kvinnes beretning.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. - Står for det jeg gjorde

  2. Lokallegene har ikke nok kunnskap

  3. Marerittet er å overse kreft

MÅTTE VENTE: Elin Sværen (28) ligger på Haukeland og får siste cellegiftbehandling. Mest sannsynlig vil hun dø. Legen hennes mente kreften var menssmerter og ba henne komme igjen om ett år. Hvis hun hadde ventet så lenge hadde hun ikke hatt en sjanse. Foto: FOTO: VEGAR VALDE

BT anbefaler

Tusenvis av kvinner fikk unødvendige skader. – Så skambelagt at de ikke engang snakker med sine nærmeste.

Tusenvis av kvinner fikk unødvendige skader. Dette er fylkeslegens sterkeste minner.