Når fruen er borte, blir jeg som en skoleklasse uten lærer
Erik Hanøy ble overlatt til sin egen selvdisiplin. Det gikk ikke så bra.
- Erik Hanøy
Denne artikkelen er over seks år gammelAvgjørelsen ble tatt mer eller mindre på impuls, lut lei av drittværet satte min kone kursen mot Oslo. Sammen med minstemann skulle hun kose seg på Tusenfryd. Resten av ungeflokken var også bortreist, og som ved et under hadde jeg plutselig tre dager helt for meg selv!
Familien er selvsagt det viktigste jeg har her i livet, men jeg sier likevel ikke nei til litt selvrealisering. Tenk deg, tre dager til fri benyttelse, uten forpliktelser av noe slag! Dette var jo nesten for godt til å være sant!
Den første dagen som gressenkemann begynte veldig bra, jeg var endelig herre i eget hus og kunne tillate meg å lempe litt på ordensreglene. Når katten er borte, så danser som kjent musene på bordet, derfor var det ikke lenger så nøye å rydde bordet umiddelbart etter middag, og et brukt håndkle på stuegulvet var ingen livstruende krise.
Det er forbløffende hvor fort det blir rotete i et hus når du lar ting flyte, allerede på dag to kunne man få inntrykk av at en bøling med anarkistiske husokkupanter hadde tatt seg til rette. Sko, sokker, undikker, en steikepanne, bestikk og halvtomme glass befant seg på steder hvor de ikke hører hjemme.
Les også:
Hvorfor er det ille at menn går i tights?
På matfronten gikk det på lykke og fromme, det var ikke lenger noen familie som krevde skikkelig middag, så jeg spiste det fant jeg fant i huset. Potetstappe med stekte bønner, greit nok, man spiser jo tross alt for å bli mett. Nudler er jo heller ikke så ille, særlig ikke hvis du lesser på med mye ketchup.
Ikke misforstå, jeg hadde faktisk store planer for disse tre dagene med frihet, jeg skulle blant annet på fjelltur, rydde i boden og vaske de to bilene. Dersom det ble tid til overs, skulle jeg til og med fylle opp vedboden, slik at jeg var godt skodd for vinteren.
Så begynte OL…
Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å vie OL så mye oppmerksomhet, men plutselig ble idretter som roing, fekting, kanopadling og bueskyting veldig interessante. Timene suste av gårde foran flatskjermen, håndballjentene spilte mot Brasil, Edvald Boasson Hagen kunne kanskje ta gull, og en norsk dame jeg aldri hadde hørt om deltok i skyting med luftgevær.
Les også:
Hjelp, jeg har fått Marcus & Martinus på hjernen!
Under normale forhold ville familiære forpliktelser fort dratt meg bort fra skjermen, men som gressenkemann var jeg som en skoleklasse uten lærer, jeg var overlatt til meg selv og min egen selvdisiplin. Når regndråpene i tillegg hamret ustanselig mot stuevinduet, så fristet det ikke å bevege seg utendørs. Derfor gikk det som det gikk, resten av helgen ble tilbrakt i horisontal stilling på sofaen, en sofa jeg forøvrig delte med en gitar, en PC og en pose med chips…
Jeg er vanligvis en person med et relativt høyt energinivå, ja det er såpass ille at folk i blant lurer på om jeg har ADHD, men denne helgen sto tydeligvis i unntakets tegn. Fraværet av høyere befal gjorde meg til en lat soldat, som kun var opptatt av å spise og sove. Heldigvis klarte jeg til slutt å mobilisere krefter til en panisk ryddeøkt før familien kom hjem, men det kom ene og alene av frykt for represalier fra øverste general, eller min kone, som hun også kalles.
Les også:
Slik fikk vi hvilepuls på aktiv ferie
Det sies at man lærer så lenge man lever, og det kan jeg herved bekrefte. Jeg har lært at livet som gressenkemann ikke er så forlokkende som man kanskje skulle tro, og at jeg så definitivt trenger en familie som holder meg i tømmene…
Lenge leve familien!
