Skolestarten er over. Tusenvis av barn har kommet seg gjennom den første skoleuken. Den første skoledagen er behørig dokumentert og kanskje delt med tusenvis av andre mennesker.

Delingskulturen på sosiale medier er i en rivende utvikling. Trass i mange advarsler fra psykologer, Datatilsynet og annen ekspertise deles det mer bilder av barn på internett enn noen gang før.

Eirin Eikefjord:

Høyst oppegående folk deler daglig bilder av barna og hverdagslivet sitt. Den nye trenden de siste årene er at vi også får være med inn i fødestuene, der det nyfødte barnet skal dokumenteres og deles på sosiale medier så fort som mulig. Hva blir det neste?

Det rent sikkerhetsmessige aspektet ved deling av bilder av barn på sosiale medier bør være velkjent. Bildene ligger der, de kan nås av mange, selv om du legger dem ut i et begrenset nettverk.

Et like interessant moment er spørsmålet om hvorfor så mange mennesker deler bilder av barna sine? — De er så stolte av dem, sies det. Barna må vises frem. Vi som ikke deler bilder av barna våre, er også stolte av dem, men vi trenger ikke å eksponere barna for å vise at vi er stolte av dem.

Det har blitt en kultur for å reagere positivt på bilder av barn. Dette fenomenet kalles grooming av eksperter. Bånd knyttes gjennom å kommentere bilder av barna til hverandre. En ekspert sammenlignet dette med menneskeaper som knytter bånd gjennom å sitte og plukke på og renske pelsen til hverandre.

Det som skjer i spill med 18-årsgrense, er tøft nok for en voksen.

Etter mitt syn blir barna ved å eksponeres et middel for foreldrene for å kjenne tilfredsstillelse og få anerkjennelse gjennom «likes» og kommentarer. Når stadig flere deler bilder, «liker» andres bilder og kommenterer positivt, blir det vanskeligere og vanskeligere for dem som ser bildene, å unnlate å gjøre nettopp dette. Det blir en digital delingssnøball. Det forventes av en å dele og «like» tilbake. Og barna er de som betaler for prisen for foreldres behov for aksept og anerkjennelse.

Barn blir en del av nettverksbyggingen. Få, eller kanskje ingen, ser ut til å ha spurt barna om de synes det er greit at svært mange som de ikke kjenner, skal få se bilder av dem.

Er det nå så farlig? Vel, mine familiealbum kan jeg åpne og lukke når jeg vil. I en digital delingskultur kan man ikke det – mange flere har tilgang, utenfor husets fire vegger. Jeg lurer på hva barn vil tenke når de oppdager at det ligger hundrevis, ja, kanskje tusenvis av bilder av dem på internett. Respekterer foreldre barnas rett til personvern og privatliv når de uten betenkning deler bilder av barna på sosiale medier? Svaret må bli nei. Jeg vil si at det er et overgrep når du ikke gir barna dine rom for de samme rettigheter som voksne har.

Et annet moment er at aldersgrensen på Facebook er 13 år. Men aldersgrensen er imidlertid ikke absolutt; den gjelder kun hvis du skal ha en egen konto. Aldersgrense og lovverk for øvrig for aktivitet på Facebook overlates til foreldre, som i økende grad ser ut til å miste sin kritiske sans. Bilder av nyfødte barn på fødestuen og syke barn hjemme på kjøkkenet tyder på det.

Ble du provosert av overskriften på teksten? Jeg kan forsikre deg om at jeg elsker barn og ungdom. Jeg er selv far. Jeg har jobbet i skole og barnehage siden slutten av 90-tallet, og vil antagelig fortsette med det livet ut. Jeg vil heller leke med barna dine enn å «like» og kommentere bilder av dem på Facebook. Gjerne sparke fotball, eller leke gjemsel. Tegne biler. Kanskje vi kan finne en bok vi kan lese i. Det vil være mitt bidrag til barna dine. Jeg tror slike ting føles mye mer nært og ekte for både foreldre og barn.

Som yrkesutøver i skolen er du nødt til å være våken for de gode øyeblikkene. For det som kan styrke relasjonene og utdannelsen. Jeg tenker at det å være foreldre handler om mye av det samme. For hvor tilstedeværende er du hvis du skal renne rundt og tenke på de bildene du bare må dele med andre? Er ikke mange øyeblikk bare best å leve i, uten å dele dem med utenforstående? Jeg tror mange barn kjenner på det presset foreldre utsetter seg selv for, noe som kan ta bort noe av gløden og gleden av å være sammen.

Samtidig er det for mye forlangt at barna skal vite hva som er rett og galt når de har foreldre som ukritisk deler bilder av seg og barna i øst og vest. Hva skjer med barna når de blir ungdommer? Jeg er redd de vil ha lettere for å komme opp i ubehagelige, ja, kanskje farlige situasjoner, på internett med slike «forbilder» til foreldre. Nå skal det sies at det finnes en gyllen middelvei. Mange vil lære seg fornuftige kjøreregler gjennom aktiv deltakelse på sosiale medier. Likevel tror jeg risikoen er større for ubehageligheter i en familie med en viss delingskultur, kontra i en familie der ingen, eller nesten ingen, private bilder deles.

Det er strenge regler for personvern i barnehage og skole, men foreldre ser ut til å kunne tillate seg snart hva som helst. De lever i sin egen verden, uten at det får konsekvenser – tror de. Det er en merkelig form for todeling.

Hilde Rafto:

Kan ikke den oppmerksomheten barn får fra sosiale medier heller erstattes av foreldre med en smule kritisk sans, samt tilstedeværelse i de gode øyeblikkene? En tilstedeværelse som bare er forbeholdt situasjonen der og da, og om de som er der?